TV i norske rettssaler?
Av MARKUS MARKUSSON O.J. Simpson-saken har fascinert nesten hele verden, fordi den ble overført i fjernsynet. Den har avslørt mange ting, men den har først og fremst avslørt fjernsynet selv.
I Jerusalem gikk saken foran Oslo 2-avtalen, i Palermo fikk den dommeren i Andreotti-saken til straks å stenge rettssalen for TV-kameraene. I Puerto Rico fikk den dommeren i en sak mot en korrupt politiker til å slå dørene opp på vidt gap. I Storbritannia er jurister og journalister sjokkert. I Russland og Kina har de ikke fulgt saken i det hele tatt.
· · Nordmenn har ikke fulgt saken med den samme utholdenhet som amerikanerne. Det ble en myte at «alle» fulgte Golfkrigen fra time til time på CNN. I virkeligheten fulgte de fleste krigen på Dagsrevyen. Slik har det nok vært med O.J.-saken også. Det er de færreste som har fulgt den kontinuerlig.
De fleste - og det gjelder også amerikanerne - har fulgt saken fra Los Angeles mest i sammendrag, i komprimerte sendinger og med stadige kommentarer fra studio. En så langvarig sak blir av mange grunner håpløs å følge, først og fremst fordi den blir så uendelig kjedelig.
· · Et av rettsstatens prinsipper er at domstolsforhandlingene skal være åpne. Det skal sikre innsikt og at rett skjer fyllest. Alle kan dermed sette seg på tilhørergalleriet i en rettssal. Journalisten og tegneren kan sette seg på pressebenken og referere det meste. Det skulle tilsi at fjernsynet kunne plassere et kamera der og referere alt som foregår for et større publikum.
· · I Norge er det ikke lov. Domstolsloven forbyr fotografering under rettsforhandlingene i straffesaker. Derimot ikke i sivilsaker, men hvor ofte er de TV-spennende? Loven forbyr også fotografering av siktede, tiltalte eller domfelte uten vedkommendes samtykke, i, på vei til eller på vei fra rettslokalet og så lenge han/hun oppholder seg i rettsbygningen. Loven forbyr også offentliggjøring av bilder og film som er tatt opp på denne måten. Det verserer en sak mot VG om overtredelse av dette forbudet. Burde vi forandre denne loven?
· · Erfaringene etter Simpson-saken har fått mange som før var for det til å tvile, og det har med selve mediet å gjøre. Det er ikke så nøytralt som vi trodde. Mange medieanalytikere mener at den fjernsynsoverførte virkeligheten i dette tilfellet faktisk blir en «virtual reality» - en kunstig skapt virkelighet. Ingen aktør som er vokst opp med TV-virkelighetens rettssaker - i alt fra Perry Mason til L.A. Law - kan fri seg fra denne falske virkelighetsoppfatningen. De vil bevisst eller ubevisst spille rollene slik det er forventet både av dem selv og de millioner som sitter hjemme og ser.
Og de som sitter hjemme kan altså zappe videre i udramatiske timer, de er fritatt for rettssalens intense menneskelige nærvær, de mister viktige detaljer i kontinuiteten. De er ikke «inne i virkeligheten» slik de ville vært på tilhørergalleriet.
· · Det var slike argumenter som ble ført med størst styrke før denne saken begynte, og det viser seg nå at det er de som slår sterkest igjennom når vi nå drøfter dette etterpå. «Drapsmannen gikk fri» het en beryktet avisoverskrift. Vi kan jo teste vår egen oppfatning nå - mot juryens. Den hevder at vi utenfor ikke fulgte alle detaljene og skaffet oss et skjevt inntrykk av bevisførselen. Men så ikke juryen også «fjernsynets virkelighet» regissert i rettssalen med aktor, forsvarer og vitner som aktører?
&#
