Krigens pris

BIHAC (Dagbladet): Siden vi nå engang alle er sosialdemokrater - vi nordmenn - så ligger det gjerne for oss å misjonere litt for det vi mener er fornuftig. Ofte er det så selvsagt at det mest av alt er snusfornuftig. Derfor utspant følgende samtale seg på en balkong i Bihac i Bosnia i helga:
- Ikke alle kan være helter. Mange har sikkert vært fryktelig redde. Alle har sikkert gjort sitt beste. Men det må være plass til alle etter krigen, sa jeg. Men Igor (12), som har opplevd tre års beleiring og et ustoppelig serbisk granatregn, vet bedre. Han vet hvem han kan takke for at han er i live. Og han nekter å godta velment preik fra en planet kalt Norge:
- Det er de døde som er de virkelige heltene, slår han fast. Og til tross for at Igor er både høflig og harmonisk, legger han ikke skjul på at de forsøksvis oppbyggelige ytringene fra en mann som er mer enn tre ganger så gammel, er noe av det mest tøvete han har hørt på lenge. Så vi begynner å snakke om granater igjen.
· · Utenfor balkongen kryr det av folk. Unger, kvinner og gamle menn er i full gang med å forberede seg på å overleve enda en vinter. Overalt hogges det ved. Veden legges sirlig til tørk ved oppgangene i denne drabantbyen. De minste leker. Jentene sykler og kaster ball. Guttene skyter på hverandre med lekegevær.
· · Forleden fikk Igors pappa, som er lærer i videregående skole, sin siste lønnsslipp. Det var en lønn på litt mer enn 200 kroner for mars 1994. Det er penger som, sammen med konas lønn - som er like stor og like sein - skal holde til mat til fire. Matprisene er først nå nede på et norsk nivå. I vinter byttet familien bort en nesten ny Fiat i 250 kg hvetemel. Det er jo likevel bare tøffe menn på sirkus som kan leve av å spise biler.
· · Men blir det fred, så handler ikke krigens pris lenger om sult. Den handler om alvorlige psykiske lidelser etter å ha blitt voldtatt og torturert, eller fått sine kjære drept, slik alle i Bosnia har opplevd. Den handler om avrevne armer og bein, og om et mannsunderskudd som må få konsekvenser for samfunnet. Krigens pris handler om en bataljon av kriminelle som krigen ga amnesti, som hadde en gjennomsnittlig soning på åtte år bak seg. Hvor mange års soning de har foran seg når krigen ytterligere har bidratt til å forme deres personlighet, kan ingen vite. Den handler om 13 soldater på perm som sist uke voldtok ei jente på 13 i Bihac.
· · Krigens pris handler om soldater på perm som er så fulle at de verken kan snakke eller gå. Men når en saueflokk går forbi på hovedgata i Kljuc, griper de ei vettskremt søye og gjør seksuelle bevegelser mot dens bakpart. Søyas øyne ruller så mennesker som ikke vet noe om seksuelle overgrep mot søyer kan tro at hun har opplevd dette før. Soldatene skråler og vifter med håndvåpen med fulle magasiner for å kjekke seg for norske journalister, som nok blir litt stive i blikket, og ser skrått vekk. Det er blant annet dette krigens seinvirkninger handler om. For hva vil krigen gjøre med dem som overlever?
· · I Bihac er folk alt opptatt av krigens seinvirkninger. Igors foreldre, Liliana (serber) og Enes (muslim), vil flytte til Australia hvis det Bosnia som vokser opp av krigens ruiner blir et land de ikke vil bo i. - Som blandet ektepar er vi redde for muslimsk fundamentalisme. For eksempel er fagene arabisk språk og muslimsk kultur blitt obligatoriske alt i første klasse. Det er signaler som bekymrer oss. Vi er dessuten redde for at krigen vil gjøre Bosnia til et samfunn fylt av vold. Vi gjør det vi tror er best for ungene, sier Liliana. Og har god bakgrunn for egne bekymringer.
· · Men først må det bli fred. Mens troen på fred knapt ble tatt på alvor da nyheten om våpenhvileavtalen kom torsdag forrige uke, har håpet om fred nå slått rot hos stadig flere. Det er en gryende tro - hos et folk krigen har gjort grunnleggende skeptisk - på at forutsetningene for en politisk løsning omsider er til stede. Og først da - når freden bryter løs - får vi vite hva krigen har gjort med Bosnia.