Retur for Sp og Drillos

Finnes det en sammenheng mellom Drillos' manglende målteft og Senterpartiets retur på meningsmålingene?
I trygg forvissning om at det er en påstand som verken lar seg bekrefte eller avkrefte, våger jeg et utvetydig svar: Ja!
Dessuten, en må jo være den første som tar på seg nisselua igjen, og åpent bekjenner at det er over - det er slutt; det ideologiske norgesveldet er på hell og om en måneds tid kan vi få syn for saken. Da er nemlig kongeparets USA-tur avsluttet, og Drillos har tapt i Rotterdam.
· · Allerede etter noen få dagers reise er kongeparet blitt degradert til et likegyldig, men velbeslått ektepar på Amerika-tur, mens OL-helten Gerhard Heiberg minner mer og mer om en mislykket arkitektstudent med et eneste prosjekt på hjernen: Døråpninger.
· · Drillos er et eget kulturhistorisk kapittel. Da resultatene begynte å komme og den ene fotballnasjonen etter den andre ble slått, trodde vi ikke våre egne øyne, og avisene skrev om «undre» og «mirakler». I pakt med normal historisk utvikling, fortrengte så ekspertene og opplysningsideologien det religiøse språket, og vi ble en nasjon med opplysning, kunnskap og språk om fotball. Dette språket ble utvidet til andre felter av samfunnet. Men i går, i går kom det store tilbakefallet. Det skjedde i landets største avis: «Bare et mirakel kan redde oss.» (Det vil si i kampen om å få bli med i fotball-EM.)
Her er ikke det kulturhistoriske tema, snarere at VGs kommentator har rett, og at noen allerede nå må etablere en nasjonal krisetelefon. Fallet i Rotterdam kommer til å gjøre vondt, fordi det er en av fornuftens forføreriske feller som eventuelt tar oss; troen på at vi kan nå til topps i Europa og verden ved hjelp av kunnskap, analyser og dataprogrammer.
· · Det er også andre tegn i tida. På den internasjonale arena kjemper vi ikke lenger så heroisk mot resten av verden; stillheten om hvalfangst er kvelende, laksen svømmer fredelig og ubeskyttet inn i Frankrike, Antarktis er erobret forlengs og baklengs - med og uten hva som helst, og Stoltenberg snapper etter luft i haugen av fredsmeklere.
Om en måned er det et år siden folkeavstemningen og det Lahnsteinske dronningrike er krympet til et tradisjonelt norsk seterbruk.
· · Skulle jeg ta feil, så bruk gjerne denne artikkelen til latter og forargelse, men klipp da ikke ut denne bønnen: Tenk om vi kunne brukt bare en brøkdel av den samme entusiasmen som vi har vært næret av de siste to årene på innvandrere og flyktninger, likeså en brøkdel av fotballkunnskapen og ikke minst, tenk om Heiberg kunne brukt bare en brøkdel av sine døråpninger overfor det fremmede her i landet ...
For det er et faktum at samtidig som norgesveldet strakk seg inn i himmelen, vokste småligheten og frykten for det fremmede seg sterk. Årsakene kan være flere, men sammenfallet i tid er påfallende og det var i denne perioden ordene om sterke humanitære grunner ble til et byråkratisk eller økonomisk begrep.
· · Og skulle fallet komme, vil jeg i god norsk pietistisk ånd hevde at det kan vi ha godt av - det kan vise seg å være sunt.