Mao-kultur og sensur

«De var gale, Dag Solstad var gal fra før, så han forble normal.» Slik lyder Georg Johannesens forklaring på hvorfor så mange norske intellektuelle lot seg rive med av den autoritære og svermeriske ml-bevegelsen.
Dette står skrevet i Jahn Thons bok «Tidsskriftets forståelsesformer - Profil og profilister 1959-1989», som utgis i disse dager. Thon går bak kulissene i det AKP-dominerte Profil, der han selv var redaktør og medarbeider.
· · Sine egne kulisser lar Thon stort sett stå urørt. Hva var det som fascinerte ham med det som han kaller maoisme, men som også på en dekkende måte kan kalles stalinisme? Det får vi ikke vite. Da Thon selv var redaktør rundt 1980, var «maoismens kulturaktiviteter blitt integrert i det bestående kulturliv». Thon skriver en tilsynelatende nøktern historie om Profil, som han følger fra tiårsskiftet 1960, da folk som Andreas Skartveit, Otto Hageberg, Stein Mehren og Tor Åge Bringsværd debuterte i Profil, de tre første med dikt, den siste med aforismer. Magasinets historie ebber ut midt på 80-tallet, etter at bladet var blitt forvandlet til et postmoderne (og uleselig) trendmagasin.
· · I mellomtida ble Profil som kjent synonymt med baby boom-generasjonen i norsk litteratur anno 1966, men i løpet av få år overtok de stalinistiske maoistene kontrollen over bladet. Thon nevner ett eksempel: I 1977 planla man et Sovjet-nummer. En novelle fra Svalbard, bestilt av Jon Michelet, ble for sterk kost for «noen» i AKPs ledelse. Michelet hadde ifølge denne «noen» beskrevet en gjenkjennelig sosialdemokrat som en alkoholisert og kvinneundertrykkende spion. Opplaget på 6000 ble makulert, og nye magasiner publisert. I den nye utgaven var Michelets novelle byttet ut med et utdrag av en albansk roman. Overfor Thon kjenner verken Pål Steigan eller Sigurd Allern til hendelsen. Thon konkluderer med at Tron Øgrim i samråd med partiets litterære veileder Knut Johansen sto bak aksjonen.
· · Jon Michelet ble ifølge denne boka fjernet fra sjefsstolen i Oktober forlag i 1976 etter at partifolk hadde skrevet en rapport om Michelets privatliv på Svalbard. Knut Johansen overtok, mens Tron Øgrim, Pål Steigan og Sverre Knutsen besluttet hvilke bøker som skulle utgis, hvilke farger som ikke måtte brukes på bokomslag osv. Men Michelet var en viktig forfatter, som Tron Øgrim ble satt til å holde øye med slik at han kunne oppfylle sin rolle som «en virkelig stor, moderne arbeiderforfatter».
· · Den viktigste forfatteren var likevel Dag Solstad, som Knut Johansen skulle «ta seg av». Men ifølge Thon hørte Solstad «egentlig svært lite» på Johansen. Partiet dyrket ellers sine forfattere, men de kontrollerte dem ikke (så lenge de fulgte partilinja). Det var derfor ingen på toppnivå som hadde lest Espen Haavardsholms bok «Historiens kraftlinjer» før den kom ut. Men den må ha oppfylt i hvert fall de to siste av Tron Øgrims fire kriterier for «sosialrealisme»: Selv om den verken var 1) spennende eller hadde 2) levende persontegning, var den 3) historisk korrekt og 4) revolusjonær.
· · Av andre interessante opplysninger får vi vite at Klassekampens reporter Roald Helgheim regner det som sin største bragd at han har fått ml'ere til å lytte til jazz og at Dag Solstad fikk ideen til sin Svik-trilogi om krigen «da han en kveld i den perioden da partiet diskuterte muligheten for en tredje verdenskrig, tok ferge over Oslofjorden i nærheten av Drøbaksundet og Oscarsborg».