Viten og moral

«Vitenskapsmennene har et moralsk ansvar for det de driver med,» understreket Nobelkomiteens formann Francis Sejersted umiddelbart etter at han hadde offentliggjort navnene på årets fredsprisvinnere, Pugwash-bevegelsen og dens leder Joseph Rotblat. Rotblat er nå medisiner, men var opprinnelig atomfysiker og deltok i utviklingen av den første atombomben.
Men som eneste av de 11 vitenskapsmennene i Manhattan-prosjektet, forlot han det i 1944, da det ble klart at krigen ville vinnes også uten atomvåpen. I 1955 var han med blant undertegnerne av det såkalte Russel-Einstein- manifestet, som er grunnlag for Pugwash-bevegelsen.
· · Også direktøren for prosjektet, Robert Oppenheimer, fikk betenkninger etter krigen og engasjerte seg i arbeidet for fredelig utnyttelse av kjernekraft. I den verste McCarthy-tida ble han belønnet med rettsforfølgelse og anklager om samarbeid med kommunistene. Seinere ble han rehabilitert av J.F. Kennedy.
· · Flere andre vitenskapsmenn har stått som lysende søyler i kampen mot bruk av kjernevåpen, så som Linus Pauling og Andrej Sakharov. Men som Sakharovs egne skrifter viser, har ofte advarslene begrenset seg til bruk av atomvåpen og ikke omfattet vitenskapens moralske ansvar som sådan: Helt til sin død argumenterte han for at vi burde endre solsystemets planetbaner ved hjelp av atomsprengninger, flytte ut i rommet og legge halvparten av jorda ut til rekreasjonsområde, mens resten skulle dyrkes opp.
· · Med sine ord om vitenskapsmennenes prinsipielle ansvar, har Sejersted satt søkelyset på langt mer enn bomben - og på mer enn Sakharovs mildest talt underlige drømmer. Forholdet mellom forskning og moral, mellom forskningsresultatene og den bruk samfunn og politikere gjør av dem, er rykket inn i diskusjonsfeltet. Nazistenes legeeksperimenter og oppfinnelsen og bruken av kjernefysiske våpen er de klareste påminnelser om at for forskningen kommer etikken under gitte omstendigheter i annen rekke. I våre dager møter vi det samme problemet i genetikken og den såkalte biologiske ingeniørkunsten.
· · Det er hevet over tvil at mange av de innsikter som kan benyttes i rene skrekkfilmscenarier, i andre hender og under andre omstendigheter kan brukes til gode formål. Derfor er det et åpent spørsmål om forskerne bærer hele det etiske ansvaret, og om vi må nøye oss med et fromt håp om at den som har makt og myndighet til å trekke de praktiske konsekvensene av forskningen, også har forstand. Nobelkomiteens oppfordring til vitenskapsmennene kan derfor bli en oppfordring om moralsk etterpåklokskap. Oppfinnelsene må så å si utstyres med en etisk bruksanvisning.
· · Men problemet stikker dypere. Hele den moderne vitenskapen baserer seg på et grunnleggende skille mellom viten og moral. Galileos metodekrav står ved lag: Bare det som kan uttrykkes ved hjelp av matematikk er av interesse. Farger, lukt, smak - for ikke å snakke om moral - befinner seg utenfor forskningsfeltet. Menneskets opplevelsesverden defineres som subjektiv. Til den hører også etikken.
· · Dette er et grunnleggende premiss for forskningens frihet fra religiøst overherredømme. Interessant nok kritiserer flere ledende muslimske intellektuelle Vesten nettopp fordi vi har satt verdifriheten i høysetet. Mangelen på moralske normer åpner for en økonomisk og maktpolitisk manipulasjon av vitenskapelige og filosofiske innsikter, hevder de. Dermed ser vi at årets fredspris kan tolkes inn i en dialog med den muslimske verden.
· · Religionen utgjør ingen trussel mot forskningen i Vesten, det er snarere mangelen på verdimessig målestokk som er problemet. Nobelkomiteens oppfordring kan føre til en gjennomgripende debatt om de vitenskapelige grunnlagsproblemene, der det er like viktig å bevare forskningens frihet som å skjerme menneskenes verden fra dens ville utvekster. Det er å håpe at både forskere, politikere og menigmann blir seg bevisst hvilke etiske problemer vitenskapen bærer med seg. Årets fredspris er ikke bare tildelt høyst fortjente mottakere. Den utgjør en viktig utfordring.