Ultima - ren idyll?

Har arrangørene av årets nettopp avsluttede Ultima-festival fått til kunststykket som kulturlivets frontsoldater alltid drømmer om: å gjøre alle til lags?
Heldigvis ikke, må jeg ile til med å si, på vegne av musikkformer der skapende konflikter og kontroverser av mindre edelt format fortsatt gir liv til helheten og råstoff for nye framstøt.
· · Men ved første øyekast er ikke idyllen langt unna. Samtlige konsertgivende institusjoner i Oslo-området har bidratt hver med sitt, til det arrangørene ynder å kalle for Norges største musikalske spleiselag. Og staten har kvittert, med økte bidrag.
Slik, omforent av dugnadsånden som alltid har vært balsam for nabokranglene i norsk mentalitet, og med større ressurser enn noen gang tidligere, realiserer Ultima-festivalen alle kulturoperatørers unisone drøm om stort og godt.
· · Noen-og-tretti arrangementer på ti dager, spredt ut over det som finnes av hovedstadens konsertlokaler, rimelig godt besøkt av publikum. Det er så man kan bli andpusten av mindre, når arrangørene gjør opp status og insisterer på bredden i det hele.
For det skal være stort og brusende, eller en begivenhet som det pleier å hete på mediedialekt, om arrangementer skal være noe verd i norsk kulturoffentlighet. Først da føler vi at vi er med på noe som er større enn oss selv, der vi i all beskjedenhet sitter på konsert og hører ett verk om gangen.
· · Selv har jeg vært mer fascinert av kvaliteten på enkelte av arrangementene, som øker tålegrensen for alt det variable i samtidsmusikkens blandede landhandel underveis. Først og fremst over bærekraften i verkene til noen av de sentrale komponistene i vårt århundre, som Ultima i år for første gang behørig har profilert underveis; konserter som dementerer at den nye musikken behøver særskilte tiltak for å nå fram. Ut over å bli godt spilt.
Og det har virkelig vært mye godt spill i uka som gikk; så mye at det er på tide å erklære den tida som over, da samtidsmusikken var et ukjent språk for norske musikere.
· · Slik er kanskje tida inne for å lytte mer kritisk, for eksempel ved å konfrontere Luigi Nonos asketiske ekspresjonisme med brutaliteten i Svend David Sandstrøms rytmeorgier, eller stille raffinementet i Pierre Boulez' orkesterpalett til regnskap overfor genre- og kulturblandingen hos Tan Dun. Eller kort sagt ta stilling til musikken, og ikke nøye oss med å juble over at den finnes.