Willy Claes har vært NATOs generalsekretær i ett år. Mye av tida har gått med til å forsvare seg mot korrupsjonsanklager. Det var ikke det som var meniga.
Lutere i ryggen enn noen sinne. NATO-sjef Willy Claes ble kjørt bakveien til avhør i det belgiske parlamentet fredag. TV-kameraenes lys fanget ham likevel inn. Det så ut som han skulle til sin egen begravelse. Og forsåvidt var det nettopp det han skulle. For da parlamentskommisjonen lørdag morgen bestemte at Willy Claes bør tiltales for korrupsjon, var han i realiteten ferdig som NATOs generalsekretær.
For første gang sa Claes lørdag at han kanskje blir nødt til å gå av. Dermed tenkte han den tanken mange har tenkt før ham. NATO, som de nærmeste dagene og ukene står foran sitt største operative løft noen sinne, og skal overvåke en mulig fred i Bosnia, må ha en generalsekretær med full tillit. Det har ikke organisasjonen idag. Dermed er valget for NATOs medlemsland enkelt. Det er tilliten til NATO som står på spill.
· · Claes har i virkeligheten alt fått sin nådetid. Som da han reiste til Tyrkia i mars i år. Den tyrkiske regjeringen hadde satt igang en ny runde med terrorbombing av kurdere i sør-øst. Men NATO-sjefen, lammet av den korrupsjonsskandalen som nå feller ham, var uten autoritet til å irettesette verken generaler eller politikere. Pressen møtte han heller ikke - av frykt for å måtte svare på ubehagelige spørsmål om Agusta-affæren. Eller som da Claes i mai i år måtte være hjemme fra et viktig møte med Vestunionens utenriksministrer i Lisboa. Mens utenriksministrene møttes for å forme Europas framtidige sikkerhetstruktur satt Claes i rettslige avhør i Justispalasset i Brussel. NATO kan ikke fortsette å ha en bare delvis fungerende generalsekretær.
· · Willy Claes gjentok fredag at han verken har gjort noe kriminelt, eller visst om noe kriminelt i forbindelse med Agusta-saken. Det var en bitter mann som sto fram og forsøkte å forklare seg. Hele den magre mannens følsomme kroppsspråk tyder på at Willy Claes mener seg urettferdig behandlet.
· · Og hvis man skulle mobilisere all mulig velvilje så har han trolig rett. Bakgrunnen for Claes' uføre er dette: Den italienske helikopterfabrikken Agusta betalte 20 millioner kroner i bestikkelser til det flamske sosialistpartiet i desember 1988. Til gjengjeld fikk fabrikken en kontrakt på 2.8 milliarder kroner med den belgiske staten. Willy Claes, som var det flamske sosialistpartiets mest prominente medlem, var økonomiminister, og den i regjeringen som måtte godkjenne kjøpet. Det er gode grunner til å tro at Claes visste en del. Men alt tyder på at det har vært andre hovedspillere bak bestikkelsen enn Claes selv. Dette er likevel ikke poenget. Poenget er hva Claes visste, eller var innforstått med. Claes har allerede kommet med 'en pinlig innrømmelse. Mens han i vinter hevdet at han aldri hadde hørt om noe pengetilbud fra Agusta til sitt parti, måtte han dagen etter innrømme at han nok "så vidt" hadde hørt noe likevel.
· · Men Claes-saken har en dimensjon til. Penger og politikk er i økende grad blitt en eksplosiv blanding i Europa. I Italia har det vært to sider av samme sak i hele etterkrigstida. I Frankrike er de fleste partier tatt med buksa nede, for å ha tatt imot bestikkelser de siste åra. I Belgia har dette også vært utbredt. Denne type "gaver" til politiske partier var ikke engang eksplisitt ulovlig, da bestikkelsen fant sted, i 1988. Det ble langt på vei ansett som en legitim måte å skaffe til veie penger til politisk virksomhet. At de etiske standardene har endret seg de siste åra, er forsåhvidt ikke Claes' feil.
· · Men endrede etiske standarder blir likevel Claes bane. Dermed er ikke Willy Claes bare offer for sin egen manglende dømmekraft. Han er også offer for et stadig økende strukturelt problem i europeisk politikk; nemlig at politikk er blitt en dyr business. Mye dyrere enn det stadig færre partimedlemmer er villig til å betale i årlig medlemskontingent til partiene. Dette er også en side ved Willy Claes-saken. Men det hjelper ikke Claes det aller minste.
