Mona Sahlin har bestemt seg for å kjempe videre for sitt politiske liv. Jeg er imponert over hennes standhaftighet. Hennes forsvarstale i går var ingen tale før giftbegeret. Den viste at hun er av det slag en toppolitiker skal være. Men holder det? Har hun ikke passert grensen for hva en politiker kan gjøre i vår tid? I det hele tatt: Hva har vi rett til å vente av våre politikere, som forbilder og moralske veiledere?
Politikere lever to liv: ett som offentlig person og ett som privat borger. Men i det moderne mediesamfunn er det ikke lett å holde dem atskilt. Lar du vinduskonvoluttene ligge, er omtrentlig med regninger og roter det til i kjønnslivet, risikerer du at det også stilles spørsmål ved din politiske vurderingsevne.
Mona Sahlin blandet den private og offentlige siden av seg da hun begynte å ta i bruk regjeringens kredittkort til private utgifter, unnlot å betale parkeringbøter og var sein med restskatten. De gamle embetsmannstradisjonene gikk ut på at man skulle ha ett blekkhus for privat korrespondanse og ett for offentlig. Men også da gjaldt det å se forskjell på det ene og det andre. Det er som president Harry Truman sa da han hadde gått tom for privatinnkjøpte frimerker: «Det starter med fem cent.»
· · Dagens mediesamfunn setter nok større krav til politikerne enn dem de gamle ble utsatt for. En av Mona Sahlins forgjengere, Hjalmar Branting, lot haugen av ubetalte regninger vokse til det uoverstigelige. Og Per Albin Hansson, den mest legendariske av alle svenske sosialdemokratiske ledere, var høyst uryddig i sitt sexliv. I dagens Sverige er det tvilsomt om Branting hadde bestått prøven i politisk vurderingsevne. Per Albins elskerinner hadde man nok sett gjennom fingrene med.
· · Men slik er det jo f.eks. ikke i USA lenger, der også seksualmoralen er blitt en del av vurderingsgrunnlaget for en politiker, selv om spaltisten Anthony Lewis har sagt at korrelasjonen mellom det en politiker gjør for menneskeslekten og hans sexliv er lik null. I Norden lar vi den delen av den private sfæren i fred, så sant ikke politikeren har gjort politikk av sin dyd. En KrF-politiker vil neppe komme heldig fra det om han blir tatt med de buksene nede.
· · Mona Sahlins uryddige private regnskapsførsel har kollidert med det våre representanter først og fremst er satt til å gjøre, nemlig å gi lover og regler for hvordan vi skal te oss som samfunnsborgere. Skillet for henne går mellom det som er rot vi alle kan gjøre oss skyldig i, og brudd på de oppfordringer og beslutninger som hun som politiker har vært med på å formidle eller lage. Å ligge på etterskudd med skatteinnbetalinger eller å la være å betale parkeringsbøter ligger nok farlig nær det en politiker ikke bør gjøre. En politiker som er rede til å sette statens makt bak krav til andre, kan ikke selv trekke på skuldrene av dem.
· · Sahlins største problem er ikke av økonomisk, men av politisk art. Hun innrømmet ikke alt da hun ble avslørt. Ja, løy hun ikke? I gamle dager hadde toppolitikerne en konto av autoritet det kunne trekkes store veksler på. Avstanden mellom de styrte og de styrende var enorm. I dagens mediesamfunn er autoritet et høyst flyktig fenomen. Politikerne markedsføres som personer som deg og meg. Mona Sahlin er den hardt arbeidende småbarnsmor som taler like hverdagslig om underskuddet på handelsbalansen som om valg av bleier. Men når hun blir så lik oss at hun også lar være å betale de regningene og bøtene vi betaler med grynt og forbannelser, sier vi stopp. Et vanlig menneske som må jages fra skanse til skanse, blir for vanlig til å være vår representant.
· · Så blir spørsmålet: Hva slags representanter vil vi da ha? Skal de ikke ha merker etter levd liv? Etter de standarder vi setter, er det snart plass bare for ordensmennesker som åpner vinduskonvoluttene den dagen de kommer og betaler regningen den dagen den forfaller, dem som kammer håret med vann og verken tar en dram eller skyter småfugl med gevær og som rødmer når de ser en naken kropp. Slike finnes nok, men det blir stusslig rundt Kongens rådsbord om alle er som Kjell Magne Bondevik eller Mor Teresa. Og er det sikkert at de er bedre til å styre landet enn rotehuet Mona?
