Arvesølvet selges

Torsdag ble Gro sur på Glad. Hun lyttet på NHO-sjefens anklager mot regjeringens manglende strategi for å beholde et nasjonalt eierskap til våre største industribedrifter. Det var samme dag som Oslo Børs jublet over Nycomeds utflagging. Gro hadde ingen kommentar til amerikanernes oppkjøp, mens Karl Glad var bekymret.
For Karl Glad har god grunn til å være bekymret over eierskapet til norsk næringsliv. Han har fått mange spydige bemerkninger fordi han som EU-tilhenger burde visst at internasjonalisering av industrien er en konsekvens av EU-systemet. Noen synes å mene at bare det faktum at Senterpartiet og SV er opptatt av de samme problemstillingene, må få Glad til å skjønne at han er på ville veier. For her smaker det av sneversynt nasjonalisme lang vei.
· · Det vil være et fatalt feilgrep hvis debatten skulle fortsette i dette sporet. Karl Glad hevder at næringslivet nå er inne i en omstillingsprosess som kan sammenliknes med den industrielle revolusjonen. Utviklingen av internasjonale styringssystemer må ikke bli en sovepute for de utfordringene vi står overfor på nasjonalt plan. Konkurransen mellom nasjonalstatene om å ivareta sine borgeres interesser blir ikke mindre om markedene og bedriftene globaliseres, sa Glad. På den måten slår han tilbake anklagene om at han motsier seg selv etter sitt EU-ja. Han mener også at lokalisering av eierskap og hovedfunksjoner i en bedrift trekker til seg kompetanse, og dermed er avgjørende for hvor utviklingen skal skje.
· · På denne bakgrunnen er det derfor bekymringsfullt det som nå skjer med Nycomed og Akers sementdivisjon, for å ta ferske eksempler. For storkapitalen koster det lite å kjøpe opp norske bedrifter. Det er fortsatt billigsalg på Oslo Børs. Men norsk kapital investeres ikke på børsen. Den går i stedet til hytter langs Sørlandskysten.
· · NHO-sjefens resept for å sikre norsk eierskap er å sløyfe formuesskatten. Det er et tradisjonelt grep fra den kanten. Mer oppstyr har det vært om hans forslag om at bankene må aktivt inn som eiere i næringslivet etter at de først er blitt privatisert igjen. Det strider mot et gammelt prinsipp om at kort ikke skal blandes.
· · Mye kan innvendes mot Glads forslag - ikke minst av politisk art. Men når det blinker så mange røde lys for det nasjonale eierskapet, må alle forslag nøye vurderes. Det går i alle fall ikke an å gjøre som regjeringen, som ikke har noen strategi på dette viktige feltet. I sin næringspolitiske redegjørelse for Stortinget nylig var Jens Stoltenberg mest opptatt av hvordan vi skal lokke utenlandsk kapital til landet. Han burde vel være minst like opptatt av hvordan norsk kapital skal lokkes til investeringer i Norge. Og det er både forunderlig og urovekkende at landets statsminister ikke har gjort seg opp noen tanker om dette temaet, men må svare i pinlig generelle vendinger på spørsmål om hva vi må gjøre for å holde på den internasjonale delen av vår industri. Jeg forutsetter da at hun er riktig sitert i Dagens Næringsliv fredag.
· · Spørsmålet om nasjonalt eierskap er viktigere for oss enn de fleste andre land. For vi er mer utsatt for oppkjøp og utflagging av grunner vi ikke kan gjøre noe med. Det har med beliggenhet og hjemmemarked å gjøre.
Derfor må våre nasjonale virkemidler være sterkere og mer målrettede. Det verste vil være om vi nå avfeier anslag til nytenking som nasjonalistisk bakstrev. Da blir vi tilskuere til at det ene stykket arvesølv etter det andre forsvinner i en internasjonal fusjonsbølge, der dagens aksjonærer er de eneste vinnerne.
· · I denne sammenheng må vi også stille spørsmål om det er så opplagt at oljefondet skal plasseres i utlandet. Derfra kan jo pengene brukes til oppkjøp av norsk industri, og da har vi virkelig laget oljeris til egen bak. Denne modellen er laget i Finansdepartementet for å hindre oppheting av norsk økonomi. Men fondet kan i stedet brukes for å hindre at industrien forsvinner fra landet. Det kan være en minst like god investering for framtidas generasjoner.