Av DAG KULLERUD
Nå er den 72 år unge forfatteren i Oslo, malplassert i en skinnstol på hotell Bristol, for i tur og orden å ta imot norske journalister. Altfor seint innser vi at hennes plass i den norske hovedstaden er ved siden av Ole Kopreitan foran Christian Krohg-statuen borte ved Stortinget. Grace Paley er ikke bare forfatter, hun er i ordets rette forstand aktivist - for kvinnesak, for fredssak.
- Våpenhandelen utgjør en av de største forbrytelsene, og tilsvarende utfordring for fredsbevegelsen, sier hun, og retter særlig oppmerksomheten mot produksjon og salg av landminer.
Forlaget Aventura har hentet henne til Oslo i forbindelse med lanseringen av «Noveller». I fjor ble hennes tre novellesamlinger utgitt i ett bind under tittelen «The Collected Stories». Den boka fikk the Rea Price, som er novellistenes Pulitzerpris, og det er en noe forkortet utgave som nå foreligger på norsk.
Prisbelønt
Grace Paleys politiske bevissthet våknet under mccarthyismens trykk i USA på 1950-tallet, så kom Vietnamkrigen, og hun dro blant annet til Hanoi for å protestere mot USAs krigføring. Kvinnesak og kamp mot atomvåpen er også områder hun aldri vil slutte å kjempe på.
Politisk vet hun hva det er verdt å kjempe for og mot, men stilt overfor forfatterrollen gir hun uttrykk for ydmykhet, uten at hun derved taper vilje eller besluttsomhet.
- Å skrive er å bevege seg inn i noe man ikke helt forstår, sier hun. - Jeg skriver fordi jeg må, men jeg vet ikke helt hvor det bærer.
- I en periode på 40 år har du gitt ut tre novellesamlinger, hvorfor ikke flere?
- Fordi jeg bare skriver det jeg føler for, når det er noe jeg vil fortelle. Jeg lar meg ikke presse til å skrive mer enn det jeg kan stå for.
New York
New York, storbyens dagligliv, er novellenes ramme, men scenene og situasjonene er ofte konkrete, som parken, kjøkkenet eller nettopp bibliotektrappa, som i linjene ovenfor. De er hentet fra novellen «Ønsker». Den er kort, virkelig en «short story» på to sider, men like meningsfylt mettet som en hvilken som helst roman. Akkurat det er en del av Paleys novellekunst.
Kvinner, barn og ektemenn, etter hvert eksmenn, voksne barn og middelaldrende kvinners venninneforhold mot tampen av livet - alt skildret i en ofte knapp og presis stil, morsom og trist på samme tid. Og krast som i dette avsnittet fra «En interesse i livet», der det kvinnelige jeg har fått en feiekost av mannen til jul:
«Si hva du vil, men til tross for kvaliteten var det en knuslete gave å gi en kvinne man planla å forsvinne ut av livet fra, et menneske man hadde barn med og la seg oppå hele tiden, full som edru, selv når alle måtte tidlig opp om morgenen.
Jeg spurte om han kunne vente en halv time med å verve seg, jeg måtte ut og handle mat. Jeg liker ikke å la ungene være alene i en treroms leilighet full av gass og elektrisitet.»
Beskt? Ja, men samtidig fylt med varme og et brennende hjerte for menneskene og deres liv dypt inne i storbyen.
