MARKUS MARKUSSON

Igjen har injurieadvokat Per Danielsen stått i retten med sin forurettede stemme og ført sak for 15 selfangere og to døtre av saksøker nummer 16, som har avgått ved døden under sakenes langsomme gang i rettskverna.
· · Erstatnings-, oppreisnings- og saksomkostningsbeløp i disse sakene begynner nå å komme opp i millioner av kroner etter tre dommer i Danielsens (selfangernes) favør. Denne gang var det Sveriges Television og filmskaper Bo Landin som måtte betale for visning av selfangstfilm på pressekonferanse i Oslo og på «svenskeantennene». Dette skjedde i 1989, og folk flest har glemt hele saken. Men det har ikke selfangerne og iallfall ikke Danielsen, for han er i gang med nye saker.
· · Advokat Danielsen har nå den fordelen at han kan saken ut og inn, etter å ha ført den fra domstol til domstol. Men han møter hver gang en ny dommer og en ny prosessfullmektig for saksøkte som har strie døgn med å pugge fangstforskrifter og injurielovgivning og å legge nye bindsterke dokumenter til arkivene.
Denne gang er det advokat Synnøve Smedal som har måttet studere dette økologisk-juridiske terrenget, og dommer ved Oslo byrett, Astrid L. Østbø, som har sittet tålmodig og lyttet, notert og navigert seg igjennom det og produsert en dom på 54 sider.
· · Og advokat Danielsen har talt på de 17 saksøkernes vegne. For 12 av dem har verken møtt i retten eller avgitt forklaring, men Danielsen har på deres vegne snakket om de søvnløse nettene, alle tårene og de psykiske lidelsene de har gjennomgått etter alle anklagene om dyreplageri og fangstregelbrudd i isen. Danielsen har igjen snakket om «en journalistikk som ikke likner grisen» og liknende uttrykk som han bruker i disse sakene.
· · Smedal ga Danielsen rett i at det er vanskelig å telle alle tårene og å verdsette dem i kroner, men hun mente det kunne vært interessant iallfall å høre i retten hvordan selfangerne eventuelt har lidd. Men så resirkulerte er disse sakene nå blitt, at du ikke behøver å møte i retten for å sannsynliggjøre dine lidelser.
Dommer Østbø gjorde som alle andre dommere i slike saker. Hun slo opp i sin lovsamling, i alle de gamle dommene det ble henvist til, og i utredningene fra professorene Meland, Bratholm og andre og fant overalt det man kaller «sikker jus».
· · Og inne i de svenske skogene et sted har en forskremt og fortvilet tidligere «selfangstinspektør» søkt tilflukt. Han heter Odd S. Lindberg og dro på selfangst i sesongen 1987-1988 for å samle stoff til en bok. Han filmet og fotograferte og mente han så ting som ikke var som de skulle. Året etter fikk han en slags stilling som inspektør av Fiskeridepartementet, og etter det ble det TV-programmer og mye oppstyr som han mistet kontrollen over. Det ble undersøkelsekommisjoner og rettssaker og debatt om selve selfangsten.
· · Lindberg var ikke fortrolig med hva loven krever. Og lovens krav må vi rette oss etter, slik de utredes og fortolkes. Slik vil det fortsette og fortsette, og Odd S. Lindbergs navn og handlinger vil gå igjen og igjen i rettssalene i saker som for lengst har mistet offentlighetens interesse. I selfangstreglene heter det at «dyrene må ikke påføres unødige lidelser». Kunne man tolke det analogt, og la det også gjelde for mennesker?