Elleville Ritt

- Men, gud seg forbarme, - slikt gjør man da ikke! utbryter assessor Brack da Hedda Gabler nettopp har skutt seg. Replikken er den aller siste i Ibsens skuespill fra 1890, og her hentes den fram som en treffende assosiasjon til reaksjonene på Ritt Bjerregaards siste bok.
Som ved tidevannets rytme og forutsigbarhet makter den danske miljøkommissæren i EU å skape storm omkring sin person. Hadde jeg vært en av Mona Sahlins nærmeste medarbeidere, ville jeg ha hvisket forsiktig inn i øret hennes: Tenk på Ritt! og Mona ville straks følt seg bedre, for i de skandinaviske sosialdemokratenes skandalearkiv finnes den tykkeste mappa ved navnet Ritt Bjerregaard.
· · Det begynner å likne et prosjekt fra hennes side, narrens prosjekt. I leksikonet er narren beskrevet som en person som utmerker seg ved lattervekkende, tåpelig eller forfengelig oppførsel. Og temmelig nøyaktig slik oppfattes Ritt i det alminnelige, etablerte og offisielle danske politiske miljø i disse dager. Det nikkes fra utenriksminister, til finansminister, til partiledere og til og med til Folketingets formann, Erling Olsen (tilsvarende Stortingets president), og alle nikker videre til det danske folk og er rystet: Slikt gjør man da ikke!
· · Men narren sier også sannheten. Det Ritt Bjerregaard har gjort, er å skrive en bok som kommer ut om en uke. Jyllands-Posten har offentliggjort deler av den og dermed var rabalderet løs. Bjerregaard skriver om det som skjer i lukkede møter i EU-kommisjonen, og hun kommer med lite flatterende karakteristikker av en rekke statsledere i Europa. Hun er mildt sagt lite imponert over mennene på toppen i europeisk politikk. Trolig med rette.
· · Her hjemme blir det gjerne politisk jordskjelv hvis det offentliggjøres dagboksnotater som er tretti eller førti år gamle; Ritt offentliggjør notater fra det siste halve året. Og det er unektelig noe av H.C. Andersens «Keiserens nye klær» over dette; hun avslører de tilsynelatende sterke og dresskledde mennene, de vi til daglig ser i Dagsrevyen, enten på vei opp en trapp til en monumental bygning, eller på vei inn i en limousin. Vi glemmer så lett at det svært ofte er snakk om ganske alminnelige menn, som har fått sin posisjon som et resultat av en uendelig rekke kompromisser, og som ustanselig får førstehjelp til rollen av velsmurte byråkratier.
· · I flere år har danske politikere tordnet mot det lukkede EU-systemet. Åpenhet har vært en fanesak overfor velgerne. Den som virkelig gjør noe med det, er en av Danmarks største og mest konsekvente EU-tilhengere, nemlig Ritt Bjerregaard. For sånn kan også hennes handling vurderes: Dersom de lukkede rom i Brussel skal åpnes, og mennene på toppen komme nærmere folk, må noen våge å bryte regler og kutymer.
· · Bjerregaards skriverier har neppe ødelagt Uffe Ellemann-Jensens kandidatur til toppstillingen i NATO, og danske ministeres og politikeres fordømmelse blir trolig tatt av vinden. Dessuten kan det tenkes at folk etter hvert setter pris på det modige og sannferdige i narrens språk, sånn når trykket fra mennenes oppgitte «slikt gjør man da ikke» får lagt seg.
· · Ritt Bjerregaard vet hva hun gjør. Hun er en dyktig politiker, bare så annerledes. Det bør vi være glade for.