Pæeng på bok?

Regjeringen hadde ingen god dag i går. Først røk mesteparten av oljefondet, og like etterpå forsvant siste håp om budsjettforlik i Stortinget. Det ble ingen avtale med Kristelig Folkeparti heller. Nå kan høstens budsjettbehandling få preg av auksjonsprinsippet.
Det er liten tvil om hva som var verst for regjeringen. En budsjettbehandling uten faste støttespillere i Stortinget er til å leve med, selv om det kan bli en belastning for Arbeiderpartiet å være bremsekloss. Verre er det at mesteparten av oljefondet på vel 10 milliarder er forsvunnet før Stortinget har startet budsjettbehandlingen. Det har fallet i oljeprisen sørget for. Nå kan ikke Arbeiderpartiet slå ring om fondet og beskytte det mot utgiftskåte stortingspolitikere. Regjeringens knapphullsblomst er borte før budsjettspillet er satt i gang. Det verste er at regjeringen vil bli anklaget for at den selv har bidratt til prisfallet.
· · Med dagens lave oljepris kombinert med fall i dollarkursen er Sigbjørn Johnsens planer om å sette pæeng på bok neste år snart forduftet. Regjeringen har budsjettert med en oljepris på 105 kroner fatet. Faller prisen 12-13 kroner under dette, er sparekontoen på 10,6 milliarder borte. I går var vi mer enn halvveis til denne grensen, og det verste er at prisen sannsynlig vil fortsette å falle. Like ille er det at ekspertene mener prisfallet skyldes produksjonsøkningen i Nordsjøen.
· · I den norske debatten har regjeringen og oljeselskapene hittil hevdet at produksjonsøkningen i Nordsjøen spiller liten rolle på verdens oljemarked. Men slik ser ikke utenlandske eksperter på dette spørsmålet. To eksempler fra de aller siste dagene viser det.
· · I en analyse i New York Times, gjengitt i Herald Tribune, heter det at produksjonsøkningen i Nordsjøen har ødelagt OPECs prisstrategi, fordi økningen i etterspørselen på verdensmarkedet nå blir dekket av økt produksjon i Nordsjøen. Spesielt blir åpningen av Heidrun-feltet nevnt. OPECs produksjonstak brytes ned, og prisene følger med. I Dagens Nyheter skriver den svenske økonomiprofessor Marian Radetzki, som er ekspert på energipriser, at OPEC blir tvunget til å senke prisene på grunn av den økte produksjonen i land utenfor organisasjonen. Nordsjøen nevnes som det beste eksemplet. Radetzki mener at lavere oljepriser vil svekke satsingen på andre energiformer, fordi de blir mindre lønnsomme. Det kan få store og uheldige miljømessige konsekvenser.
· · Dette er eksplosive tanker i den norske oljedebatten. I mesteparten av vår oljealder har vi vært gratispassasjerer på OPECs pristog. Bare en kort periode etter priskrakket i 1986 skrudde vi litt ned på vår egen produksjon for å stimulere prisene. Nå ligger kravet i Stortinget om å gjenta dette. Dessuten koples en slik prisstrategi sammen med påstanden om at dette er den beste måten å skape et oljefond på. Kommende generasjoner vil nyte godt av at vi senker utvinningstempoet og lar noe av oljen ligge igjen på bunnen av Nordsjøen. Da holder vi oljepengene unna utgiftsglade politikere.
· · Slike tanker er hittil blitt avvist nærmest med forakt fra Jens Stoltenbergs og regjeringens side. Høyre har selvsagt stilt opp på samme side, og oljeselskapene er livredd debatten. For det kan bety at inntjeningen trekkes ut i tid. Oljepolitikken var hovedårsaken til bruddet i budsjettforhandlingene med Senterpartiet. SV og delvis Kristelig Folkeparti har tilsvarende oppfatninger.
· · Det verste som kan skje oljelandet Norge er at OPEC helt mister kontrollen på prisene, og slipper konkurransen løs. Professor Radetzki mener at dagens pris på 15 dollar er tre ganger høyere enn om markedet skulle bestemme. En oljepris på fem dollar! Det er ikke bare ungeskrik som kan holde Sigbjørn våken om natta framover. I Midtøsten kan olje pumpes opp for tre dollar fatet. Det forteller alt om hvem som vil være mest sårbar i en priskrig. Så vi får bare håpe at OPEC ordner opp. Uten vårt bidrag. For vi trekker i motsatt retning.