hjelpsomt tyveri?

Balladen om Ritt Bjerregaards «Kommissærens dagbok» ble i går forlenget med nye vers, muntre og alvorlige på samme tid. EU-kommissærens skrift ble nemlig stjålet av avisa Politiken, som så offentliggjorde både nyheten om eget tyveri og dagboka.
Og dersom ikke Politiken hadde gjort det, ville trolig andre tatt sjansen. Grupper på ytre venstre fløy i dansk politikk var også i gang med å få ut boka. Folketinget er opphetet av kopieringsmaskiner i døgndrift.
Opprinnelig skulle boka kommet ut i morgen på Aschehougs forlag, men onsdag hadde Ritt Bjerregaard og EU-kommisjonens formann, Jacques Santer, en samtale som førte til at hun trakk den tilbake; et usedvanlig tilbaketog til Ritt Bjerregaard å være.
· · Anmeldereksemplarer har i flere dager ligget rundt om i danske avisredaksjoner, og det var journalistisk sløvhet som førte til at Jyllands-Posten sist søndag var alene om nyheten. Avisa brøt imidlertid sperrefrist og opphavsrett ved å trykke utdrag. Når Politiken trykker hele boka, er det selvsagt tyveri av et manuskript, og erstatningssummen blir neppe liten. Politikens sjefredaktør, Tøger Seidenfaden, sier at offentligheten har krav på å få kjennskap til Ritts synspunkter i sin helhet, og den er ikke tjent med at EU-kommisjonens formann har tvunget henne til taushet. Seidenfaden får støtte av formannen i Danske dagblades forening.
· · Generalsekretæren i Den norske Forfatterforening, Lars Haavik, kaller det et rent tyveri og klart brudd på opphavsretten, og han får støtte av den danske eksperten på opphavsrett, Mogens Koktvedgaard, som kaller utgivelsen en «krenkelse» av Ritts rettigheter. Det er ikke så vanskelig å slutte seg til dette, utgivelse av en bok er ikke journalistikk, det er faktisk, ja, nettopp, utgivelse av en bok. Eller sagt på en annen måte, det er dårlig journalistisk redigering.
· · Når det er sagt, kan jeg ikke annet enn å bekjenne tvisynet; det er bra at alle kan få lese hva som står i boka. De utdragene jeg har lest, er ikke så oppsiktsvekkende. «Kommissærens dagbok» synes å være mye «snillere» enn hva vi har fått inntrykk av. EU-toppene reagerer neppe så mye på en del karakteristikker av personer som på det faktum at hun beskriver hva som skjer på lukkede møter.
· · Hun drysser imidlertid om seg med fornærmelser, og i omtalen av danske politikere går hun et par steder langt over grensa til det intime: Finansminister Mogens Lykketoft er hennes bitre fiende. Kulturminister Jytte Hilden hennes gode venninne. Finansministeren og kulturministeren bor sammen, og Ritt beskriver hvordan de to er enige om ikke å snakke om Ritt, men hun offentliggjør at nettopp hun, altså Ritt, har ført til kraftige oppgjør innenfor «hjemmets fire vegger».
· · Liv og samliv på toppen i dansk politikk kan imidlertid være en kaotisk affære, en sammenliknende studie med det eneveldige dansk-norske hoff hadde vært interessant. For bevisst og ubevisst er Ritts bok også en demaskering av folk med makt, henne selv iberegnet. Den politiske substansen er tynn.
· · «Kommissærens dagbok» er skrevet av en person som enten blåser i - eller ikke ser - forskjellene på det private og det politiske jeg. Og slikt er skandale på bestilling.
Retten til egne ord og eget manuskript - det har hun, men jeg kan ikke fri meg fra den tanken at Politiken med sitt tyveri har hjulpet henne i hennes anliggende og prosjekt.