Av SINDRE HOVDENAKK
Romanen, som også er kommet på norsk, er en skildring av en ung gutts vei inn i schizofrenien. En sykdom som etter hvert tvinger ham til et liv på det knugende galehuset Kleppur, før han selv velger å gjøre ende på livet sitt. Boka er dedisert til Einar Mar Gudmundssons egen bror Palmi, og har klare biografiske trekk. Det er en bok som har vært lenge underveis, forteller Gudmundsson.
- Dette stoffet har flytt i meg lenge, allerede for mange år siden begynte jeg å skrive ned noen av episodene i boka. Men så måtte jeg legge det til side igjen, før jeg til slutt kom i gang med en sammenhengende fortelling. Og som livet selv, består også boka av lag på lag med forskjellige elementer: Absurde, konkrete, realistiske og magiske, sier han.
Shakespeare
- Hvordan skriver man som forfatter om psykiske lidelser uten å psykologisere?
- Det er ikke noe problem. Som forfatter bygger man på en mye bredere forståelse av mennesket og menneskesinnet enn bare det psykologiske. Man bygger i hvert fall ikke på teoretiske forutsetninger. Dessuten: Hvor kommer psykologien egentlig fra? Selv tror jeg for eksempel de psykoanalytiske begrepene opprinnelig er et kodespråk du kan finne igjen i mye av den klassiske litteraturen. Se bare på forfattere som Shakespeare eller Strindberg. Jeg tror Shakespeare er blant de største psykologer som finnes.
Samtidig er det nok slik at «Universets engler» er en bok som ikke kan leses som bare skjønnlitteratur. Den har nok også hatt en politisk funksjon i forhold til åpenheten omkring psykiske lidelser. Jeg har opplevd stor takknemlighet fra folk som er glad for at jeg har løftet vekk sløret fra disse tingene.
Fragmentarisk
- Du har valgt et ganske fragmentarisk formspråk i denne boka. Det veksler mellom det lyriske og det direkte, mellom det groteske og det vakre?
- Slik er også livets svingninger. Jeg ville skildre en ung mann som opprinnelig er meget begavet, som har talenter innen så vel maling som musikk. Men så er det altså at et lite tannhjul kommer ut av sporet. Her har vi kommet inn i livets kaos, hvor ingen ting lenger kan forstås på en entydig måte.
Som forfatter leter jeg ikke etter en sannhet, jeg leter etter noen svar som jeg kan bruke til å stille enda flere spørsmål. Mitt prosjekt må være å forsøke å bevare menneskeligheten og menneskets historie.
- Det er et stort prosjekt?
- Ja, og det er ett av menneskehetens eldste og største prosjekter. Våre liv er jo bygd opp som en fortelling, og må derfor forstås som en fortelling. Det er det jeg prøver på.
Pønker
- Du har ikke sans for å skille mellom høy og lav kultur?
- Jeg er jo gammel pønker! Jeg er vokst opp med rockemusikk, med Beatles og Bob Dylan. Og de fleste gode rockemusikere har på ett eller annet tidspunkt hentet inspirasjon fra litteraturen. Jeg mener du i dag finner noe av den beste episke diktningen i rocketekster. Særlig på Dylan-album som «Blood on the Tracks» og «Blonde on Blonde», men også Beatles-tekster som «I'm the Walrus» og «Across the Universe» er stor poesi.
- Men pønken var ikke akkurat preget av høy poetisk kvalitet?
- Nei, men den lærte meg noe annet viktig - nemlig å opptre overfor et publikum. Da pønken sto som sterkest på Island, pleide jeg å lese diktene mine fra scenen under konsertene. Jeg var en slags entertainer, og følte en sterk tilknytning til den dynamikken pønken representerte. Det å lese opp for et publikum, er en del av dikterrollen som jeg trives veldig godt med.
Tradisjon
- Er du en generasjonsforfatter?
- Det er en merkelapp jeg har svært mye imot. Jeg liker ikke å identifisere meg med generasjoner. Selvfølgelig deler jeg en del erfaringer med mine jevnaldrende, men mitt publikum og mine egne inspirasjonskilder er mye mer mangfoldige. Selv føler jeg tilknytning til klassikerne, til de store nordiske nasjonaldikterne som kombinerer lokal tilknytning med universell gyldighet.
Det er en nordisk tradisjon at alle diktere på et tidspunkt må dra ut - gå i åndelig viking, for å få andre og flere impulser. Men den nordiske tilknytningen skal vi aldri slippe ut av syne. Reiser vi ut for å finne vår identitet, vil vi bare oppdage at vi først får øye på den når vi ser hjemover.
- Hvem er egentlig universets engler?
- Vi er alle sammen universets engler. Vi har alle noe av universet i oss. Men noen flyr høyere enn andre.
