«Trygve» på bryst-norsk

- Jeg respekterer intet grammatikk-norsk; jeg bruker bryst-norsk!
Ordene er Bjørnstjerne Bjørnsons og han skrev dem som en kommentar til en av sine bondefortellinger. Her hentes de fram fordi det i høst er blitt utgitt en fortelling om en mann ved navn Trygve Bratteli, og fordi forfatteren i utpreget grad forsøker seg på et slags bryst-norsk etter den bjørnsonske definisjon: «Det skal flyte like ut av brystet på den som føler poetisk, som kan gjennom kjærligheten fange det i folket og sagaen og gjennom sin dannede estetiske følelse slippe det ut igjen.»
· · I Roy Jacobsens fortelling er det måten han «slipper det ut igjen» på som skaper motsigelse og som nok er hovedårsaken til at anmeldelsene varierte fra slakt til sosialdemokratisk kanonisering. Boka inviterer til debatt på mange plan. Jeg har forsøkt å lese den som sosialdemokratifortellingen «Trygve».
· · I Bjørnsons bondefortellinger gir språket - de enkle og likeframme setningene - en stil som harmonerer med temaet. Formen er folkelig og personlig «uten all innblanding av den berettendes medfølelse». Språket i Jacobsens sosialdemokratifortelling er ofte oppjaget, kommasettingen minner om en tett kvistet løype over Hardangervidda. Det fungerer godt noen steder, som i hvalfangerkapittelet der språket bærer fram handlingen på en måte som får meg til å være til stede. Men like ofte hindrer det meg i å komme nærmere Trygve, jeg blir snarere sittende fast i språket, det vil si i Jacobsens brennede kjærlighet, like til det poetiske, men ikke forløst gjennom det «dannede estetiske». Dette problemet blir ytterligere forsterket ved en rekke enkeltord. Ustanselig omtales Trygve som «vår mann», på side 309 hele tre ganger. I overivrig fortellerglede forsøker dermed Jacobsen bevisst eller ubevisst (?) å skape en jovialitet som ikke alltid er til stede, ja, som enkelte også vil ha seg frabedt. Dessuten, Trygve var ikke noens mann, bortsett fra partiets - og Randis. Slik leder språket meg ikke bare bort fra «Trygve», men også fra sosialdemokratifortellingen «Trygve». Ekstra tydelig blir dette på side 59 der Trygves egne ord om barndom og oppvekst siteres, og plutselig rører jeg ved en nerve i fortellingen; Trygves selvbilde er i sitt presise språk overlegent fortellerens beretning, og jeg føler meg snytt fordi jeg har måttet lese nærmere 60 sider før jeg er virkelig inne i sosialdemokratifortellingen «Trygve». Og da er det altså objektet selv som fører meg dit!
· · Det er åpenbar motsetning mellom Trygves sindige, flegmatiske, ettertenksomme og ofte tause vesen, og fortellerens språk om ham. Det kan være bevisst? Et oppriktig og legitimt ønske om å skrive ham à jour med 1995? Jeg vet ikke, jeg ble sittende igjen med motsetningen. Jacobsen skriver så absolutt bryst-norsk, men bom veksler altfor ofte med blink i denne fortellingen. Og her får jeg vel gripe til den tradisjonelle innvendingen: Forlaget kunne gjort mye med en langt bedre «vasking» av manuskriptet.
· · Avbildet arm i arm med Randi Bratteli har Roy Jacobsen vært overtydelig med sitt ståsted og utgangspunkt. Og nettopp i denne favnen var det ikke bare riktig, men også redelig av ham å gripe til fortellingen. Den som anmelder ut fra at dette er den autoritative biografi, gjør forfatteren urett, enten det gis ros eller ris.
· · Men boka inviterer også til en debatt om kildebruk og om dens grad av berøring med samfunns- og historievitenskapens sosialdemokratiframstillinger. Bjørnson skrev blink med sine bondefortellinger. Jeg er langt mer usikker på Jacobsens prosjekt.