Høyre har vist seg fra sin mest typiske side under striden om linjevalget for Oslo Høyre etter kommunevalget.

Vitsen med Høyre?

Har vi bruk for Høyre? Trenger Norge et politisk parti hvor fanesakene er marginale skattelettelser og politiske henrettelser? Høyreledelsen er åpenbart i tvil, og gjør hva den kan for å avskaffe sin politiske betydning.
Ethvert forsøk på politisk og strategisk tenkning i Høyre har en tendens til å ende som kannibalisme. Høyres historiske fotoalbum er fullt av bitre ledere med ødelagte karrierer. Noen kommer seg ut i tide og får brukt sin åpenbare kompetanse til fredeligere og mer inntektsbringende arbeid. Andre melder seg aldri på, blant annet fordi de frykter politikkens bakholdsangrep. Resultatet er et parti som ribbes for politiske visjoner.
Innslaget av sjeler hvor visjonene byttes med ambisjoner, øker. Ikke politiske, men personlige ambisjoner.
· · Sannsynligheten for at de som sitter igjen mangler den nødvendige kapasitet som skal til for å løfte partiet inn i maktsfæren, blir større og større for hvert hode som kappes.
Nå stilles det igjen spørsmål om Jan Petersen på noen måte er i nærheten av det som skal til for å gjøre et akseptabelt Høyre-valg i 1997. Før det undret sentrale Høyre-politikere, de få gjenværende som fortjener en slik beskrivelse, på hvordan de skulle bli kvitt ikke bare Michael Tetzschner, men også Tetzschners visjon om et Høyre med politisk innflytelse via et politisk sentrum. Nå når Tetzschner er borte, stiller de samme politikerne spørsmål om hvor Høyre-leder Jan Petersen var da det gikk så galt i Oslo.
· · I et intervju i dagens avis forteller Petersen hvor han var. Han satt hjemme og leste reindriftsloven. Noen dager tidligere, mens krigen i Oslo Høyre raste like uregjerlig som en skogbrann på Korsika, var Petersen opptatt av en ironisk replikk fra Gudmund Hernes på Stortingets talerstol.
· · For et drøyt år siden var Høyre i full gang med en programdebatt. Husker noen den, og i så fall; hva endte den med? Svaret er at den endte slik debatter i Høyre ofte gjør, som en haug med papirer uten retningsvisere. Fragmenter ble gjort til hovedsaker, de politiske visjonene ble knust av intern strid, og ingen ble særlig mye klokere på vitsen med Høyre.
· · Jan Petersen har sagt «1997» hver gang han er blitt spurt om hva hans lederjobb handler om. Han sikter til stortingsvalget samme år, et valg som da han ble valgt, var langt unna. Det er da velgerne skal felle sin dom over Petersens Høyre. Valget rykker nærmere, men det gjør ikke argumentene for å stemme på partiet. Heller ikke argumentene for å la seg verve som tillitsmann eller -kvinne i landets eneste konservative parti. Snarere har kaoset i Oslo bidratt til å skremme både velgere og politiske deltakere.
Michael Tetzschner sto for noe, men så bort fra både politiske tyngdelover og partikollegaenes arbeidsstil.
· · Men hva står Petersen for? For alt jeg vet har han etter helgas studier djerve synspunkter på reindriftsloven, kanskje til og med oppsiktsvekkende for dem det angår. Men mener han noe om politiske allianser foran valget i 1997?
· · Jan Petersen har ingen ting imot et samarbeid med KrF og Venstre i Oslo, han har heller ikke noe imot et samarbeid med Fremskrittspartiet. Så vet vi det, men dermed vet vi ikke noe som helst om hvordan han skal bygge sin politiske maktbase de neste årene.
· · Når Stortinget har vedtatt budsjettet for 1996, kan de som gidder å sette seg inn i tall lese seg til Høyres egen statsfinansielle begrunnelse for å drive politikk. For de av Høyres velgere som gir blaffen i om skattetrykket endres med et par prosentpoeng, men som måtte være opptatt av politisk realisering, vil Jan Petersens resept fortsatt være en hemmelighet.