Dødsdømt ytringsfrihet

Tirsdag i denne uka falt dommen over ytringsfriheten i Nigeria: Av en halvmilitær domstol ble den dømt til døden ved hengning, og henrettelsen kan bli iverksatt hvilken dag som helst. Men Den norske Forfatterforening har påtatt seg å anke dommen.
· · Slik kan man, i korte, kyniske trekk, sammenfatte opplysningene som i går framkom under Forfatterforeningens pressekonferanse om skjebnen til Ken Saro-Wiwa, nigeriansk forfatter, menneskerettighetsaktivist og miljøforkjemper. Etter halvannet år i fengsel, siktet for medvirkning til fire drap ingen andre enn militærregimet later som de tror han har ansvaret for, er han nå idømt lovens aller strengeste straff. Under fengselsoppholdet er Saro-Wiwa blitt torturert gjentatte ganger. Han har sittet lenket, og blitt nektet legetilsyn for sine prekære hjerteproblemer. Men er altså likevel så hardnakket i sin livsvilje at galgen nå skal reises.
· · Ken Saro-Wiwas skjebne lyder sørgerlig velkjent for enhver som har litt kjennskap til de mest brutale av Afrikas mange autoritære regimer. Her hjemme har vi lenge fulgt utviklingen i den inhumane rettsfarsen mot norsk-kenyaneren Koigi wa Wamwere. Og de to sakene har klare paralleller. Men Saro-Wiwas engasjement er kanskje enda mer mangesidig enn hans kenyanske åndsfelles. I tillegg til å være en av Nigerias aller mest folkekjære forfattere og TV-dramatikere - og tidligere leder av den nigerianske forfatterforeningen - har Ken Saro-Wiwa markert seg som en markant leder av bevegelsen Ogonifolkets redningsbevegelse. Og det er nok dette engasjementet myndighetene oppfatter som hans største forbrytelse.
· · Ogonifolket er en av Nigerias mange minoriteter, og har i århundrer levd i Niger-elvas deltaområde. Her ble det for snart 40 år siden funnet olje, og en intens oljeutvinning - sterkt påskyndet av pengesultne regjeringskretser - ble satt i verk. Noe som har medført omfattende økologiske ødeleggelser, og en oljeforurensning som effektivt har tatt knekken på ogonifolkets tradisjonelle leveveier, fiske og landbruk. Ken Saro-Wiwas arbeid for at hans folk skal få kompensasjon for disse ødeleggelsene, og sin andel av oljeinntektene, er med på å gjøre ham til en av regimets favorittskurker.
· · Shell står sentralt i oljeutvinningen i Nigeria, og det er all grunn til å tro at selskapet har stor innflytelse over et regime som henter mer enn 90 prosent av sine eksportinntekter nettopp fra oljen. Shell har fremdeles vonde minner fra årene som den internasjonale antiapartheidbevegelsens foretrukne boikottobjekt. Det er derfor ekstra viktig at nettopp den sørafrikanske forfatterforeningen aktivt har engasjert seg i Ken Saro-Wiwas sak, slik generalsekretær Morakabe Raks Seakhoa kunne fortelle i går.
· · Også de norske skribentorganisasjonene var tidlig ute med sin støtte til Ken Saro-Wiwa. Besøket som foreningenes ytringsfrihetskommisjon skulle avlegge hos ham tidligere i år, ble imidlertid avlyst da det viste seg umulig å gjennomføre. Når vår hjemlige forfatterforening nå stiller seg i spissen for en fornyet kampanje for Ken Saro-Wiwa, skjer det i hvert fall i visstheten om at oljenasjonen Norge bør kjenne en særlig forpliktelse for å hindre at denne dødsdommen blir eksekvert.