Samling i sentrum

Arne Finborud

Knapt noen finansminister i verden kan ha så lett jobb som Sigbjørn Johnsen. Ikke bare har han Nordsjøen å øse av. Det er stor enighet om hvordan pengene både skal skaffes og brukes, og hvilke retningslinjer som skal følges i den økonomiske politikken. Selv Høyre har dempet de forslagene som partiets motstandere har hevdet ville rasert velferdsstaten. Selvsagt er det såpass avvik mellom partiene at det går an å holde et slags liv i en finansdebatt i to dager. Men det er også bare så vidt.
· · Typisk for gårsdagen var at Yngve Hågensens utspill i Aftenposten ble et sentralt tema. LO-sjefen varslet der at bare de lavtlønte kan regne med lønnstillegg i åra framover. I stedet skal de ansatte ta ut sin del av bedriftenes overskudd og produktivitetsøkninger i form av lavere pensjonsalder, mer ferie og ulike arbeidstidsordninger. Hågensen ble omfavnet av SVs Kristin Halvorsen, for dette er gammelt tankegods fra venstresida som Arbeiderpartiet hittil har avvist. Men samtidig raste LO-ansatte mot Hågensen på Dagsnytt, og ikke vet jeg om Halvorsen vil slippe taket rundt Hågensen etter å ha hørt slike reaksjoner.
· · Men i mangel av et opprivende oppgjør om landets økonomi blir finansdebattene i stedet et barometer på hvordan den politiske stemningen generelt er i Kongeriket. Per-Kristian Foss måtte gå replikkrunder om Høyre-kaoset i Oslo, selv om det har lite med landets økonomi å gjøre. Foss holder fast på at Høyre på riksplan har blikket vendt mot sentrum, og at Fremskrittspartiet skal respekteres i forhold til sin styrke - hva nå det måtte bety. I Oslo betyr det åpenbart politisk samarbeid.
· · Men hvilket sentrum er det så Foss og Høyre setter sin lit til som samarbeidspartner etter 1997? Det spørsmålet kan faktisk bli litt interessant i tida framover, og det fikk vi en prøvesmak på i går. I finansinnstillingen har Sp, KrF og Venstre formulert noen linjer om saker som forener dem, og selv om mye av dette smaker av gode ønsker på julekort, blir det likevel lagt merke til i et Storting der så lite likevel skjer. I går var det KrF's Odd Holten som framførte det nye sentrumsbudskapet, men etter en kort tekstlesning gikk han raskt over til å snakke om sitt eget partis hjertesaker.
· · Enkelte vil minnes over 30 år tilbake i tida, da «samling i sentrum» var et hett debatt-tema i norsk politikk. Den gangen var det ikke bare snakk om samarbeid, men faktisk om å slå sammen de tre partiene. Selvsagt ble Venstre verst rammet også av den debatten, for selveste partihøvdingen Bent Røiseland gikk i spissen for tanken. Dagbladet, som ennå var en slags partiavis og hadde Helge Seip som sjefredaktør, gikk voldsomt ut mot det som foraktelig ble kalt «samrøre i sentrum», og fikk støtte av Gunnar Garbo. Venstres radikale sjel sto på spill, må vite. I dag er Senterpartiet mest skeptisk, uten at det kan ha noe med sjel å gjøre, mens Venstre har gått mot høyre og av naturlige grunner ikke kan være splittet. Dessuten er det nå bare snakk om politisk samarbeid for å skape et nytt tyngdepunkt i norsk politikk, som det heter.
· · Det gjenstår å se hva slags tyngdepunkt dette kan bli. For hva skal sentrumspartiene bli et alternativ til? Arbeiderpartiet, selvsagt, men det er langt mer maktpolitisk enn politisk begrunnet. Når partiene ligger klint opp til dagens regjering, delvis fra hver sin side, slik at Arbeiderpartiet blir et sentrum i sentrum, ja da blir det ikke lett å konstruere en troverdig og helhetlig opposisjonspolitikk i sentrum. Dessuten vil Senterpartiet gjerne også ha med SV i det mer saksrettede samarbeidet. Noen trussel mot Arbeiderpartiets politikk ligger ikke på lur her. For de aller fleste påplusninger på budsjettet opposisjonen samler seg om og dermed får flertall for, betyr faktisk en styrking av velferdsstaten og fellesgodene. Arbeiderpartiet kan jo ikke lage noe oppstyr mot det.