Norge har hatt besøk av Maryam Rajavi, leder av opposisjonen mot presteskapet i Iran.
EINAR HAGVAAG
I Iran kan man møte mange som er misfornøyde med prestestyret, og den revolusjonære gløden som førte ayatolla Ruollah Khomeini til makten har for lengst sloknet. Folk klager over fattigdom og høye priser. Man kan møte folk som støtter den tidligere sjahen, men knapt noen som støtter Motstandsrådet og deres militære arm, Den nasjonale frigjøringshæren.
· · «Deres viktigste operasjonsbase i dag ligger i Irak, med støtte, hjelp og beskyttelse fra president Saddam Hussein. Vi føler ikke at de på denne bakgrunnen har noe særlig vidt grunnlag for støtte i Iran,» uttalte assisterende utenriksminister Robert Pelletreau i Representantenes hus i USA i fjor. De fleste vestlige diplomater i området ser det på samme måten.
· · Opprinnelig kommer Folkets Mujaheddin, som utgjør bevegelsens kjerne, fra den islamske venstresida. Den spilte en viktig rolle i revolusjonen som styrtet sjahen i 1979. Men de brøt snart med ayatolla Khomeini, som slo brutalt ned på dem i 1981. Deres historiske leder, Massoud Rajavi, ble tvunget til å forlate Frankrike og dra tilbake til Irak i 1986. Der leder han Frigjøringshæren. Midt på 80-tallet var det et uttalt mål å frigjøre et område inne i Iran og utrope en opprørsregjering. Men ti år seinere er ennå ikke en kvadratmeter blitt frigjort. Frigjøringshæren har ikke klart å oppnå den nødvendige støtten fra bøndene på landsbygda, det som har vært så avgjørende for geriljabevegelser under andre himmelstrøk.
· · Dette kan henge sammen med Frigjøringshærens røtter, i tillegg til stempelet som forrædere fra Irak. Enkelte så feilaktig på gruppa som en slags «islamsk Røde Khmer» under revolusjonen, sammensatt av intellektuelle og andre fra den urbane middelklassen. Nå favner bevegelsen en del videre.
· · I 1993 dro Maryam Rajavi, den tredje kona til Massoud Rajavi, til Paris som leder for Motstandsrådet. Hun skal være president i Iran i seks måneder, etter at mulla-regimet er styrtet. Så skal det avholdes demokratiske valg, ifølge planene. Med mild røst snakker hun om demokrati, menneskerettigheter, markedsøkonomi og en tolerant form for islam. Og hun kler seg «moderat islamsk», med skaut, men ikke chador.
· · Blant tilhengerne hennes er det derimot svært mange, både menn og kvinner, som kler seg utpreget vestlig. Motstandsrådet har, i motsetning til i hjemlandet, åpenbart stor støtte blant iranere i utlandet. Det har også skaffet bevegelsen penger, mye fra rike iranere i USA og Europa. Motstandsrådet er uten tvil den største iranske opposisjonsgruppa, men den befinner seg hovedsakelig utenfor landets grenser. Inne i Iran finnes knapt noen opposisjon og ingen politisk trussel mot mulla-regimet.
· · Motstandsrådet har informasjonskontorer over hele verden, som dynger ned redaksjonene i aviser og kringkasting med pressemeldinger og nyheter om deres virke. Legger man sammen påstandene om hva de har oppnådd gjennom militære aksjoner, ville Iran vært frigjort flere ganger. Før og under besøket i Oslo har propagandafolkene deres vært påtrengende ivrige. Det viser en godt organisert bevegelse.
· · Videoene som de sender ut av Frigjøringshærens øvelser i Irak viser ved hjelp av fiks filming endeløse rekker av soldater, men de har nok lært mye av Tordenskiold. Det gjelder også deres flott redigerte blader, hvor man gjennom presseklipp får inntrykk av at alle aviser i verden skriver om dem. I siste nummer av tidsskriftet «Løve og sol» ser man bilde av 15 000 iranere som hyller Maryam Rajavi i Westfalenhallen i Dortmund i Tyskland og et annet bilde av Rajavi som med armene i været tar imot hyllesten. Men Maryam Rajavi fikk aldri innreisetillatelse i Tyskland.
