Hovmotets kjærlighet

Måtte Gud forbarme seg over den norske kirke, for nå sprøytes den kalde og klamme kjærligheten som gift inn i sjeler og sinn: Det er hovmotets kjærlighet, den som i navnet forkynner varme og fellesskap, men som i gavnet vender ryggen til dem det gjelder.
Et brev fra seks kirkeledere til Kirkemøtets medlemmer, vitner med all tydelighet om en kjærlighet som har forvitret til makt. Saken det gjelder er kirkens holdning til homofilt samliv, og brevet er et forspill til Kirkemøtet i Bergen om en uke. Det kan bli det mest dramatiske i dets historie. Det altoverskyggende temaet i de seks dagene medlemmene er samlet, blir spørsmålet om kirkelige stillinger skal være åpne for homofile som lever i partnerskap, og om det skal innføres en forbønnshandling for de samboende homofile som ønsker det.
· · Synspunktene til de seks mennene på toppen av de største lutherske organisasjonene overrasker ingen. Så er da heller ikke informasjon om deres ståsted hensikten, snarere å advare mot sterkere splittelse i kirken. Det er bare det at de selv vet, alle vet og Kirkemøtets medlemmer vet at deres synspunkter også representerer det som vil bli flertallet på Kirkemøtet. Noe annet ville være en sensasjon - en positiv sådan.
· · Dermed kan brevets innhold destilleres til dets anliggende: maktbrynde i Guds navn. Et ultimatum. Samtidig som de forlanger klare vedtak og vil sette punktum for enhver videre samtale omkring spørsmålene, presterer de følgende fromme ord: «Vårt håp, vår bønn og vår forventning er at Kirkemøtet ikke vil utdype splittelsen i kirken, men tvert om virke samlende.»
· · Ingen kan så fromt strekke ut en klam hånd som kirkens sersjanter. Vel vitende om at de har et klart flertall av biskopene og Kirkerådet i ryggen, blir dette i realiteten en oppfordring til medlemmene av Kirkemøtet om å gå med ryggen først inn på Terminus Hotel i Bergen, og en like klar oppfordring til professor Berge Furre, biskop Rosemarie Køhn og bymisjonær Odd Einar Dørum om å holde kjeft. Det som er en bekymring for splittelse, er en trussel overfor det antatte mindretall. Med sitt brev har de seks levert det hittil sterkeste bidraget til splittelse, og nettopp fordi deres brev saklig sett er unødvendig og dermed ikke kan forstås som annet enn en maktdemonstrasjon, gjør de noe som er enda verre: de bruker en sak som er dypt alvorlig for en gruppe mennesker til en kirkepolitisk kamp!
· · På tradisjonelt vis påstår de seg å stå på Skriftens grunn. Det gjør de alltid. Den leke på sidelinja kan imidlertid ikke unngå å legge merke til at svært kompetente teologer mener noe ganske annet, og følgelig står like mye på Skriftens grunn. Slik teologisk kappestrid er en slags munnkristendom anrettet for underholdningsindustrien, men til fortvilelse for svært mange mennesker.
· · Og så er det samvittigheten deres, den som påbyr dem å tale klart og rent. Det er bare det at også andre har samvittighet. Men det er bare hovmotets menn som hevder sin samvittighet på bekostning av andres.
· · «Vi ser at det er viktig å arbeide for å møte de homofile med kjærlighet og trygghet,» skriver de frekt, og synes ikke å bekymre seg det minste over at de det gjelder betakker seg, og oppfatter dem som alt annet enn drevet av kjærlighet.