NEW YORK (Dagbladet) Historien er full av sitater hentet fra taler. Mange husker ord som en gang ble sagt av Kennedy, Churchill, kong Haakon. Like under overflaten hos meg ligger også Kiberg-talen til kong Harald. Men fra kongeparets USA-tur vil jeg kanskje i noen uker klare å huske et par spontane, kongelige replikker fra spørrerunden i Den nasjonale presseklubben i Washington. HALVOR ELVIK Der holdt kong Harald kanskje sin viktigste tale under besøket i USA. Talen var ytterst politisk korrekt, og salen lyttet musestille. Etter hvert som poengene uteble, ble det så stille at tilhørerne var engstelige for å bryte monotonien ved å skifte sittestilling.
Ut fra en målsetting om at kongen ikke måtte si noe galt, var talen en braksuksess. Ingen nyheter, ingen gode formuleringer, ingen sitater. Helt forglemmelig.
Så fulgte spørrerunden der kongen svarte på alt fra containerhavn på Filipstad til om NATO burde utvides med land fra det tidligere Øst Europa. Da tok han salen med storm, behersket jobben, fikk replikken til å sitte, smilte, var ledig og fri. Han demonstrerte at det norske statsoverhodet har en fin følelse for hvor grensene går mellom kongen og regjeringen når spørsmålet gjelder nasjonens utenrikspolitikk. Så hvorfor slipper ikke denne mannen fram oftere? I stedet holdt han rundt 50 taler på turen der ikke en eneste var i nærheten av det potensialet kongen demonstrerte uten manuskript på besøkets siste dag.
· · Det er selvsagt kongens egen skyld. Det er ikke mye en norsk konge kan bestemme, men han kan fortsatt ansette noen fagfolk der han trenger dem. Slottet er i dag uten profesjonell taleskriver og profesjonell medierådgiver. Det bidrar til at den investeringen nasjonen gjør i denne anakronistiske institusjonen gir langt dårligere avkastning enn den burde.
I USA er taleskriveren ofte nøkkelen til suksess eller årsaken til fiasko for presidenten. Pat Buchanan utstyrte Ronald Reagan med en-linjere som satt som skudd i TV-ruta og smatt på plass i avistitler. Sovjet som "Det onde imperium" gikk rett hjem i begynnelsen av åttitallet. Og hva gjorde ikke Ted Sorensen for John F. Kennedy! Tror noen at "Tenk ikke på hva nasjonen kan gjøre for deg, men på hva du kan gjøre for nasjonen" er et tilfeldig påhitt? Men hvilken katastrofe skapte ikke stakkaren som utstyrte Jimmy Carter med ordene om at nasjonen han ledet følte "ubehag", "malaise"!
· · Det er et fag å skrive taler for andre. Ofte er det en ensom jobb å forme ord og setninger som skal framføres på denne måten. Men en grundig taleskriver gjør skikkelig forarbeid og skaffer seg opplysninger om lokalet, forsamlingen, akustikken, i tillegg til alt mulig materiale om temaer, referanser og så om budskapet. Hva vil taleren si til akkurat disse tilhørerne? Når dette er på plass, forsøker taleskriveren å nå fram til både følelser og intellekt.
Statsminister Gro Harlem Brundtland holdt en fem minutter lang tale under FN-jubileet i New York nylig. Den var så effektiv at den fikk gjennomslag i amerikanske medier og ble sitert i de store amerikanske avisene og på TV. President Clinton bemerket til Gro at det var hun og Castro som hadde fått TV-dekning. Da har taleskriveren tjent sin oppdragsgiver godt.
· · Norge har hatt en del gode talere. Martin Tranmæl var visstnok fenomenal før mikrofonen og høyttalerne kom. C.J. Hambro regnes som en orator. Einar Gerhardsen kunne både begeistre og formidle. Flere kan og bør sikkert nevnes, men lista blir uansett ikke veldig lang. Det er mulig at kong Harald ikke har potensiale til å komme på lista, uansett hvilken faglig hjelp han skaffer seg, men av hensyn til landet bør han ha det som mål. Da slipper hans tilhørere å få bare kongelig rumling når de har fortjent det løft og den opplevelse en tale kan gi som lønn for frammøtet, når den er god.
