Drapet på statsminister Yitzhak Rabin har lamslått israelerne. Nå går ikke minst høyreopposisjonen i seg selv.

Sjelegransking

JERUSALEM (Dagbladet): «Jeg gråter for deg Israel. Hjertet blør, hjernen nekter å tro det. Den flere hundre år gamle sionistiske drømmen og 47 år med å gjenoppbygge en nasjon, alt er blitt redusert og satt i skyggen, på grunn av en sinnsyk handling fra et inviduelt monster.»
Slik skriver han, Yehuda Levy, utgiveren av The Jerusalem Post. Den konservative engelskspåklige avisa har vært en av Rabins sterkeste kritikere og har nørt opp under fredshetsen nesten hver eneste dag. Men nå har det skjedd noe:
«Jeg sørger over en militær kommandant, en leder jeg kjente godt, en mann denne nasjonen hadde overlatt ansvaret for sin skjebne,» skriver Levy videre. Så går han over i en viss kollektiv selvkritikk:
«Jeg gråter for tapet av våre verdier, arvet av andre, men forlatt av oss. Vi har blandet demokratiske og humanitære prinsipper med vold og anarki og byttet ut siviliserte debatter med hat.»
De fleste på den politiske høyresida reagerer som Levy. Vel kunne de skjelle Rabin ut og hevde at han solgte Israel til palestinerne, og vel kunne de forlange hans avgang. Men at det skulle skje med vold, var verken hensikten eller ønsket.
Det hadde vært så mye enklere - men selvfølgelig ikke mindre tragisk - om en palestiner hadde drept Rabin. Da kunne man igjen tatt i bruk det gamle fiendebildet. Nå drepte en jøde en jøde, og det rører denne unge nasjonen inn i sjelen.
- Noe er galt med oss, når slikt skjer, sier den jødiske nybyggeren Meisha Mischan som i 1981 sultestreiket i 67 dager mot at statsminister Begin ga fra seg nybyggerkolonien Yamit i Sinai til egypterne. Han mener at kampfeller blant fredsdemonstrantene gjorde en stor tabbe ved å kalle Rabin forræder. Det fremmet voldstanker og drapslyst.
Mange nybyggere og religiøse jøder som har vært Rabins motstandere, deltok i begravelsen i går. Det var bare et fåtall som offenlig gledet seg, som Dagbladet skriver på reportasjeplass i dag. Men så er spørsmålet: Mener de det virkelig, alle de som nå tar sjølkritikk for at de gikk for langt?
- Noen gråter krokodilletårer, mener en israeler som står arbeiderpartiet nær. Han tror spesielt at en del av lederne i Likud nå er ydmyke fordi de er redde for å tape stemmer og popularitet. Derfor tror han heller ikke at de vil motarbeide fredsprosessen så mye - i hvert fall ikke i den aller nærmeste framtid.
Det har gått hardt inn på Likud-leder Benjamin Netanyahu at enkelte politikere på venstresida har antydet at han og hans parti har vært medskyldige i det som har skjedd. Men faktum er at en del av språkbruken Likud har brukt, har vært med på å sette forræderistemplet på Rabin.
Den politiske skittentøyvasken har trolig bare begynt, men de fleste israelere ønsker ikke et slikt fokus i den sørgetida de nå står foran. Mange, både på høyre- og venstresida, kommer ganske sikkert til å gå i seg selv.
Politisk utskjelling av verste sort er nesten en dagligdags affære i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset. En norsk stortingspresident ville ikke fått gjort annet enn å banke med klubba om han hadde hatt sete i Jerusalem. Men poltikere krangler, de dreper ikke hverandre.
Mange er redde for at Israel kan stå foran en borgerkrig, utløst av en liten, ekstrem nasjonalistbevegelse. En rekke ekstremister har sagt seg villige til å gå til væpnet kamp mot israelske soldater dersom de kaster Hebrons 300-400 jøder ut av byen - som ledd i den palestinske selvstyreprosessen. Det er en poensiell gnist som kan tenne en storbrann.
Men man kan se lyspunkter: Den jevne israeler verken ønsket eller trodde at Rabin ville bli drept på denne måten. Han eller hun aksepterer det heller ikke. Motstanden mot drapsmannen Yigal Amir er så stor at bare et lite fåtall av hans tilhengere tør støtte ham åpent i disse dager.
Israelske lærere lar sine elever diskutere drapet i skoletimene. Ved noen få skoler har tilhengere av Yigal Amir vært på offensiven. Stort sett spør skolebarna hvorfor dette kunne skje, og hvordan man skal unngå at det skjer igjen. Det er et umåtelig sunt tegn.