Tiggingens teknikk var tema for diskusjonen i den internasjonale tiggerorganisasjonen nylig.

Tiggingens teknikk

Profesjonell tigging er en av de raskest voksende kommersielle bransjene i internasjonalt forretningsliv. For det må kalles forretning, når alle forretningslivets metoder for lengst er tatt i bruk, forsterket av moderne datateknologi. Prisen på adresselister - der du står oppført - skyter til værs, så ofrene for offensiven er lokalisert, klare for angrep.
Når skandaler rulles opp omkring innsamlinger til gode formål - det skjer jo stadig - blir det alltid ropt på Innsamlingskontrollen i Norge (IK) med indignerte krav fra presse og allmennhet om at den må gripe inn og stoppe denne udrepelige svindelen. Da svarer alltid IK at kontrollen er et privat organ, og at medlemskapet er frivillig, og at den bare kan holde medlemmene i ørene.
· · Jeg har selv mer enn én gang tatt del i forargelsen, og har spurt - uten å få svar - om hvorfor de store organisasjonene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp etc. ikke er medlemmer av IK. Så finner jeg endelig svaret i en innsiktsfull reporta³sje Ole Henrik Nissen-Lie har skrevet i Aftenposten (4. ds.), der han forteller om tiggeriets internasjonale dimensjoner, med Norge som stormakt i almisser pr. innbygger, og dessuten som stormakt i ukontrollert anarki med innsamlingene. Han spør informasjonssjef Ivar Christiansen i Norsk Folkehjelp om hvorfor de store organisasjonene skygger unna IK. Svaret forbløffer og forskrekker: - Innsamlingskontrollen er en gjeng advokater som vil suge penger ut av organisasjonene.
· · Jeg har ventet noen dager på reaksjonen fra «en gjeng advokater», som i en årrekke har vært nasjonens eneste håp om oppsikt med tjueraddene, fordi de er selveste Innsamlingskontrollen. Så langt ikke en lyd. Det injurierende utsagnet om at de tvert imot deltar i plyndringen, står uimotsagt.
· · Dette er situasjonen idet behovet for kontrollerte innsamlinger er større enn noensinne, nasjonalt og internasjonalt. Behovet for samarbeid har heller aldri vært større, også internasjonalt. Seinest har hjelpearbeidet under krigen i Jugoslavia forsynt avislesere med pinlige skildringer av parallell-krigen mellom nasjoner og organisasjoner av hjelpere, når de snubler i bena på hverandre.
· · Men ifølge Nissen-Lies reportasje er det ikke samarbeidets kunst som var viktigste tema på verdenskonferansen til The International Fund Raising Workshop, som nylig samlet delegater fra 32 nasjoner i Amsterdam, derav hele 34 fra Norge. Det er tiggingens teknikk som er det viktigste temaet. Og her ligger en ny verden åpen for profesjonelle påvirkere av deg og meg, nå da datateknologien har gjort statistikk til en kombinasjon av kirurgi og røntgen. Vi er ikke lenger bare navn og adresser, vi er objekter for sosiologisk og psykologisk gransking av hele livsløpet vi har bakom oss, så brevskriveren eller telefontiggeren kan skreddersy hvert ord han velger for å påvirke oss til å gi. Adresselistene er blitt våre verste fiender.
· · Imens spiser tiggerne av lasset. Alle har rettmessig del i utbyttet. Vi leser forferdet om organisajoner som trenger 90 prosent til sin administrasjon, sånn at bare 10 prosent går til innsamlingsformålet. Og gud bevare vår munn: selv de mest honette organisasjoner har for lengst akseptert denne fordelingen mellom løven og lammet, for løven er selve bransjen, betlernes internasjonale. Hjelpernes tarv er mye viktigere enn stakkarene som skal hjelpes. De gjør bare jobben som oljen i maskineriet. Derfor opplevde jeg det som en skuffelse å finne Frelsesarmeen blant delegatene. Jeg trodde den var den ene rettferdige.
· · Tro om Innsamlingskontrollen i Norge lar høre fra seg, til Aftenposten eller til oss? Det dreier seg om svimlende beløp, opptil ti milliarder kroner årlig her i landet, som er snylternes marked. Er myndighetene uten ansvar for kontrollen?