I kveld har Den Norske Nasjonalballett premiere på et nytt program. La oss håpe det kommer flere tilskuere enn ved forrige premiere, da salen var kvartfull.
· · Bekymrer de tomme radene ballettsjef Dinna Bjørn? Tilsynelatende ikke, der hun i et stort avisinnlegg denne uka går til angrep på Dagbladet. I de artiklene hun sikter til, har undertegnede bl.a. reist spørsmål som dette:
Hvorfor har publikumsprosenten sunket slik? Er kompaniets profil gjennomtenkt nok? Hvordan unngår man faren ved innavl på instruktørsiden? Hvorfor tar man ikke bedre vare på de største dansetalentene? Hvorfor henter man inn utenlandske gjester som er langt dårligere enn ensemblets egne krefter?
· · Og videre: Hvorfor spiller man så uforholdsmessig mange repriser, framfor å følge opp Dinna Bjørns egen tiltredelseserklæring fra 1990: «Vi må få en blanding av kjente og nye balletter på programmet»? Skyldes det dårlig økonomi eller interne ledelsesproblemer?
Trange lokaliteter gjør at Nasjonalballetten bare kan opptre gjennomsnittlig fem kvelder pr. måned i operahuset. Med Dinna Bjørns egne ord danser man så sjelden at det blir «et sjokk å stå på scenen». Jeg har da også spurt i full sympati med Bjørn: Hvorfor gjør ikke myndighetene snart noe med dette?
· · Forbausende nok er det ikke ovennevnte spørsmål som får Dinna Bjørn til å gripe pennen, men Dagbladets «bruk av metaforer». Ve den som tillater seg å skrive at lyset er dødt som en spekesild, eller bruke begrepet «kalkun» om en ballett! Ifølge litteraturkritiker Bjørn blir alt man tar opp, automatisk useriøst eller «personlig synsing», til tross for at omtalte metaforer utgjør ca. 2 av 30 setninger i en kritikk. Det er trist, sier Bjørn, at man må lure på «hvilke dyr eller kolonialvarer man denne gang blir sammenlignet med».
· · Personlig synes jeg det er mer trist at Dinna Bjørn bevisst spiller uforstående, framfor å debattere på et redelig nivå. La meg forklare hva jeg mener:
Tidligere i høst viste Nasjonalballetten en «Don Quixote» med bl.a. en (unnskyld) paddeflat lyssetting. Dette mens flere av våre frie og langt fattigere kompanier hadde fantastisk dyktige lysdesignere. Derfor skrev jeg: «Tilsynelatende har ballettfolket glemt at dans kan være fantastisk teater, og på det punktet ligger de for tida lysår bak våre beste frigrupper.»
Påpekingen skulle være klar nok, men Dinna Bjørn har ikke annet å si enn at dette jo er riktig, for «Don Quixote» bruker et språk fra forrige århundre, og ergo forstår Dagbladet ingenting av balletthistorien.
· · Om jeg får friske litt på ledelsens hukommelse: Går vi til 1993-oppsetningen av samme ballett, ser vi at den åpenbart disponerte flere ressurser - bl.a. en lysdesign signert Richard Caswell. Denne gang sto det derimot ikke angitt noen ting, og lysdesignen var tilsvarende ikke-eksisterende. Følgelig tillot jeg meg å spørre: Hva har skjedd?
Dersom klassisk ballett, slik Dinna Bjørn skriver, av mange oppleves som virkelighetsfjern, skyldes det neppe journalistiske metaforer. Personlig opplever jeg denne kunstarten som langt fra meningsløs. Nettopp derfor er det så synd at ballett ved Den Norske Opera - tross flotte enkeltprestasjoner - ofte gjøres nusselig og rituell, heller enn engasjerende og innholdsrik.
