En avis fyller 50: «I dag har utgiverne latt denne spalten få ti linjer ekstra, siden det er jubileum og de ikke hadde noe annet. 'Bare skriv i vei,' sa de til redaksjonen, 'og hvis dere roser oss i ledelsen, kan dere trygt flette inn et par pene ord om dere selv.' Det var fint, syntes vi, for det viser at det mellommenneskelige ikke bare er tomt snakk her i huset.»
· · Slik feiret Süddeutsche Zeitung i München seg selv øverst til venstre på første side i «Das Streiflicht», den eneste kommentarspalte i europeisk presse som Encyclopædia Britannica finner grunn til å omtale: «En kortfattet behandling av viktige saker.»
Og framfor alt en lett ironisk behandling, noe en tilfeldig leser ikke nødvendigvis forbinder med de ellers langfattede kommentarer i tyske aviser. Joda, den konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung kan nok ha mye å by på, forklarer den franske Tyskland-kjenner Alfred Grosser i sin «Geschichte Deutschlands seit 1945» - men:
- Jeg må innrømme at jeg foretrekker Süddeutsche Zeitung, som i ånd og tone kommer opp mot den britiske The Guardian - med en vilje til objektivitet, en kritisk sans, en balansert holdning og en pålitelighet i sine informasjoner, som er helt uvanlig.
· · For ingen skal være i tvil om at dette er landets fremste dagsavis - og det eneste som hindrer den i å nå internasjonalt toppnivå, er at den inneholder for mye om München og Bayern og Tyskland og for lite om verden ellers, mener Grosser. På den annen side er dette forutsetningen for at en så velskrevet og tolerant og liberal avis kan eksistere nettopp i det høyrevridde Bayern:
«Født i München - hjemme i verden,» lyder SZ-mottoet i Internett, for markedsføringen krever sitt. Hvem var fødselshjelperne den gang for 50 år siden?
· · Amerikanske presseoffiserer. Militærregjeringen hadde satt seg fore å oppdra tyskerne - disse nazistiske «krauts» - til demokrati, og et av midlene var å skaffe dem en tilnærmelsesvis fri presse, uavhengig av politiske partier. Derfor plukket den fram utvalgte ikke-nazister, til dels med presseerfaring, og ga dem lisens til å utgi de nye avisene - gjerne tre-fire lisensinnehavere med ulik politisk oppfatning i hver avis for at gjennomsnittet skulle bli noenlunde objektivt. Helst skulle en av dem være kommunist.
· · Men det fortok seg snart. Okkupasjonsmakten overlot restene av det tekniske utstyret i ruinene etter nazipressen til lisensavisene, og de fikk et enda større forsprang foran mulige konkurrenter enn noen Aftenposten i Norge. Overalt ruller avisa med abonnentene og annonsene videre av egen dynamikk. Etter at trykkplatene til den første avisa ble støpt i bly fra satsen til Adolf Hitlers «Mein Kampf», med den symbolikk det måtte innebære, ville Süddeutsche Zeitung med lisens nr. 1 i Bayern under enhver omstendighet blitt størst i München.
· · Om ikke nødvendigvis best i Tyskland. Men tilfeldigvis var den svakt venstrevridde journalisten Werner Friedmann en av de fire lisensinnehaverne, og som sjefredaktør formet han den nye SZ i sitt verdens- og Münchenbilde. De tre andre fant seg i det, særlig da de oppdaget at retten til å trykke avis var jevngod med å trykke D-mark - og øverst til venstre registrerer streiflys-kommentatorene:
«Nå maser markedsavdelingen: Har vi også rost leserne? For i håndboka står det at skamros av forbrukerne automatisk slår tilbake på produktet.» Vi gratulerer - først og fremst leserne.
Dagens kronikk: Homofili - synd eller kjærlighet? Av Trond Enger
l
