Dag Kullerud
I kirkestriden om homofilt partnerskap synes det å være enighet om et minste felles multiplum; spørsmålene omkring homofili bør ikke splitte kirken. Men i Bergen møtes to syn som hver for seg påberoper seg en himmelstormende rett, og overfor den slags er det som regel bare to veier å gå på denne jorda, enten dialog eller fortsatt strid som nettopp kan ende i splittelse.
En strategisk vurdering av frontene gir da en naturlig løsning: utsettelse. Det er verdt å merke seg at to framtredende representanter fra hver sin kant har foreslått dette, nemlig biskop Per Lønning og professor Berge Furre.
Kirkemøtet vil derfor ikke bare gi oss et mål på hvor kirkens folkelige representanter står i forhold til spørsmål omkring homofilt samliv, det vil også gi et bilde av hvor sterke de mer fundamentalistiske kreftene er.
· · Det finnes i sakspapirene en god grunn til utsettelse, nemlig den gjentatte oppfordring til samtale. Det gjelder også etter et eventuelt vedtak. Problemet er at samtalen så vidt er kommet i gang. Det er bare litt over et halvt år siden den grundige utredningen om homofile i kirken ble lagt fram. Vedtak i Bergen innebærer at flertallet vil sette seg til samtalebordet med ryggen til bordkanten. Et vedtak fører også til at flertallet overfører ansvaret for ivaretakelsen av det minste felles multiplum til de tre biskopene som utgjør mindretallet i bispekollegiet. For hvordan skal de handle etter sin overbevisning og samvittighet framover?
· · Biskop Per Lønning, som nå ikke lenger tilhører kollegiet, har også pekt på flere forhold i saksbehandlingen som skulle tilsi utsettelse. Og bare det faktum at det reises tvil om behandlingen - til og med av en som deler flertallets konklusjoner - burde være en tankevekker for Kirkemøtet. Det dreier seg nemlig ikke bare om et internt kirkelig spørsmål, men også om kirkens troverdighet overfor samfunnet som helhet.
· · Båndene mellom stat og kirke er blitt betydelig løsere i de siste åra. Juridisk sett har kirken for eksempel fått stor frihet i tilsettingssaker, noe som ikke minst er aktuelt i homofilidebatten. Nesten mer enn det formelle hviler statskirkeordningen i dag på motstridende interessers behov for å opprettholde den. Det er blitt en skjør ordning, basert på et samspill mellom kirke og folk, der det historisk institusjonelle har mistet mye av sin saklige argumentasjonskraft. Homofilidebatten har - med rette - sprengkraft: Er det politisk rimelig at vi har en lov om partnerskap samtidig som en samfunnsinstitusjon styrer etter et annet syn i tilsettingssaker?
· · Det er ikke uvanlig at ulike syn har fått sin praksis side om side i kirken. Den eneveldige pietistiske kongen Christian den 6. sto overfor litt av en nøtt da han på 1730-tallet opplevde at prester på ekte pietistisk vis satte stillingen sin inn for å få endret på skriftemålsordningen som var påbudt, obligatorisk for alle. Dette var imot noen presters samvittighet. Det medførte litt av en batalje den gangen, men løsningen ble at prester kunne få dispensasjon mot at det var en annen prest i meningheten som kunne forvalte skriftemålet etter regelen. Denne formen for praksis finnes det mange eksempler på helt fram til vår tids strid om kvinnelige prester.
· · Flere av de konservative kirkelige lederne har reagert på at de blir omtalt som hovmodige og ukjærlige, en sårhet som i seg selv er sympatisk, men som ikke står til troende dersom de i samme åndedrag inviterer til både vedtak og samtale. I den rekkefølgen. De er i sin fulle rett til å mene, vedta og gjennomføre det de får flertall for - og til å ta konsekvensene av det. Men da får de også finne seg i at deres forvaltning av den himmelstormende rett for mange verken er et eksempel til etterfølgelse eller blir sett på som en handling der dialog og storsinn er viktige verdier på veien videre. For også i dette viser kirken en holdning ikke bare overfor de homofile, men også overfor samfunnet.
