Kanonbåt-diplomatiet virket igjen. En fredsavtale for Øst-Slavonia er undertegnet. Dessuten skal krigsforbryterne Karadzic og Mladic gå av. Skal vi si at det lukter av fred?
- Jeg tror at vi har vært vitne til begynnelsen på slutten av krigen i det tidligere Jugoslavia. Fredsmekler Thorvald Stoltenberg tok fram de riktig store ordene da avtalen om Øst-Slavonia ble undertegnet i går. Og skal vi nå ta sjansen på at den alltid optimistiske Thorvald har rett?
Kanskje det. For det er ett mønster i krigen i det tidligere Jugoslavia som stadig blir klarere. Det er at det er makta som rår, og at diplomati uten et troverdig militært press ikke imponerer serbiske aggressorer. Men når maktens språk tales tydelig nok, så er ikke lenger serberne de fryktinngytende Ramboene Vesten lenge trodde de var. «Dagens avtale er det beste vi er blitt tilbudt hittil,» sa den serbiske sjefforhandleren Milan Milanovic i går. Og det er nok så. Men den betyr altså at serberne i Øst-Slavonia gir fra seg den makta de vant i krig for fire år siden, og at dette området mellom Serbia og Kroatia, som tradisjonelt har en blandet befolkning, igjen blir en del av Kroatia. Og selv om den kroatiske regjeringen garanterer minoritetsrettigheter for de serberne som velger å bli, så er gårsdagens avtale enda en spiker i kista til drømmen om Stor-Serbia.
Med Øst-Slavonia på plass er fredsprosessen kommet et viktig skritt videre. Men også en annen viktig brikke så ut til å falle på plass i går. Det serbiske tidsskriftet NIN skrev at det er en avtale om at de bosnisk-serbiske lederne Radovan Karadzic og Radko Mladic skal trekke seg fra sine stillinger, mot at de ikke utleveres til krigsforbrytertribunalet i den Haag. En slik avtale rydder et viktig problem unna. Regjeringen i Sarajevo nekter å snakke med de to mennene som er tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten. Og USA nekter å sende soldater så lenge de sitter ved makten. En forutsetning for fred er rett og slett at de fjernes.
Men selvsagt er en avtale om straffefrihet for bosniaserbernes to «verstinger» problematisk. General Mladic, som svært fortjent har fått oppnavnet «Bosnias slakter», har fryktelig mye blod på hendene. Han inspiserte personlig nedslaktingen av mellom 6000 og 8000 menn fra Srebrenica i juni. Og før erobringen av byen demonstrerte han hva han hadde tenkt å gjøre med muslimene overfor den lokale FN-kommandanten. Under møtet mellom Mladic og FN-kommandanten kom en soldat inn i rommet. Han trakk en lang kniv, og skar strupen over på en gris som sto bundet i et hjørne. «Sånn skal vi gjøre med muslimene,» sa Mladic. Og så gjorde han det altså.
For Vesten er det umulig å åpent akseptere straffefrihet for slike folk. Og det blir svært vanskelig å dømme folk som bare utførte de bestialske ordrene, når de som ga dem, slipper fri. Vesten kan velge å overse at Serbias president Slobodan Milosevic ikke utleverer de to som er utpekt som de hovedansvarlige for de verste forbrytelser i Europa siden Hitlers og Stalins tid. Men noen enkel avgjørelse blir det ikke.
Spørsmålet er om man har noe valg. I Serbia oppfattes den serbiske krigføringen i Bosnia som en forsvarskrig. Karadzic var, mens krigen gikk i serbernes favør, en helt i Beograd. Han var mannen som forsvarte serbiske interesser da det mangenasjonale Jugoslavia gikk opp i liminga. Det vil derfor være politisk svært vanskelig for Milosevic å utlevere Karadzic og Mladic. Utlevering vil være det samme som å utlevere landsmenn til en rettergang som i Serbia ikke vil bli oppfattet som rettferdig. Et spørsmål er om det er politisk klokt å forsøke å tvinge Milosevic til utlevering. Et annet spørsmål er om det vil være politisk mulig?
Og igjen blir det demonstrert at det er makta som rår framfor den ideelle fordring. Ikke noe nytt, selvsagt. Men ganske tydelig demonstrert i nettopp denne krigen. For det er kroatenes tilbakerulling av serbiske styrker som har skapt hele det momentum for fred vi nå har. At Karadzic og Mladic kjøper seg straffefrihet, er en del av dette bildet, der det ikke finnes ideelle løsninger. Det er en av grunnene til at det begynner å lukte av fred.
