Likestillingen har fått skylda for vår utrygge samtid. Vi har kastet familien ut med badevannet.
Familien er oppløst i kaos. Men oppløsningen av kjernefamilien som livslangt produksjons- og barne- og eldreomsorgsprosjekt, begynte for 50 år siden. Det var da jentebarna begynte å få samme skolegang som guttene. Etterkrigsbarna av begge kjønn fikk etter hvert lik adgang til all slags videreutdanning. Det skal vi tenke på når vi i dag sørger over at alt ikke er ved det gamle. Når vi slår fast at vår brytningstid må ende i kaos for barna.
Oxford-professor Stein Ringen frykter at når annethvert ekteskap går i oppløsning med tilhørende gjengifte og serie-samlivsbrudd, vil neste generasjon vegre seg mot å stifte familie. Tendensen er her. Tallet på enehusholdninger øker.
· · Det er den kjente, normløse 68-generasjonen som får skylda. Mest den likestilte kvinne, som i hovedsak tar initiativet til skilsmissen. Akkurat nå er det faktisk likestillingen mellom kjønnene som igjen er på moten som den største trusselen mot barnas oppvekstvilkår. Ikke vår teknologiske samfunnsutvikling, utdanningssamfunnet, det uforutsigbare omstillingssamfunnet. Det er kvinners menneskerett til utdanning, arbeid og selvstendig økonomi som settes mot barnas behov for trygghet. Det bør vi merke oss.
· · Selv likestilte 50-åringer biter negler og lar seg påføre individuell skyldfølelse over at utviklingen i vår industrialiserte verden endret betingelsene for kjernefamilien. I stedet for å konstatere at etterkrigsgenerasjonene har tilpasset seg en rivende produksjons- og samfunnsutvikling. Og den er bestemt av ganske andre faktorer enn vårt individuelle ønske om å sørge for den best mulige omsorgen for våre barn. Dette siste skal vi beklage. Men det nytter lite å ville skru tida tilbake.
· · Vi kan i stedet se virkeligheten i øynene. Fordi betingelsene for våre nåværende familiestrukturer vil være i fortsatt endring. Vi behøver også en ny og løpende debatt om hva som er vårt personlige ansvar for hverandre og de relasjonene vi inngår på personlig grunnlag, og hva som er statens ansvar.
· · Når vi bryter nære relasjoner, bryter vi ofte et helt familie- og vennenettverk. Da kan vi påvirke en utvikling som går mot at staten bidrar til å fylle tomrommet, noe som ligger i det enkle forslaget om å subsidiere barnas reiseutgifter når mor og far har flyttet langt fra hverandre. Eller at vi selv påtar oss ansvaret for å bevare nettverket, hvilket betyr å avstå fra å flytte så langt. Den latterliggjørende betegnelsen «statsfeminisme», at staten griper inn for å påskynde likestillingen i hjemmene, tyder nok på at vi gjerne vil opprettholde egenansvaret i privatsfæren. Samtidig som vi erfarer at privatlivet tømmes for innhold når både foreldre og barn er blitt fraværende.
· · Det kan synes som om meningen med livet, å ta vare på sitt avkom, er erstattet med menneskenes tilpasning til arbeidslivet som ikke lenger er et familieprosjekt. Det er staten som nå har lovfestet vår rett til samvær med barna det første året etter fødselen. Det er staten som leder far til omsorgspermisjon, og slik ivaretar familiens rettigheter overfor arbeidslivet. Kanskje står vi ved et veiskille hvis lønnsarbeid blir et knapphetsgode myndighetene vil se som sin oppgave å fordele. Neste generasjoner har i alle fall innstilt seg på en langt større utrygghet på arbeidsmarkedet. Enehusholdningene er også en konsekvens av dette. Jeg tør ikke si om dette er uheldig.
· · Vi skal fortsatt leve med store forandringer. Vi vet lite om hvordan familiestrukturen skal endre seg. Professor Jan Brøgger hevder at barns behov for stabilitet er grunnleggende uforanderlig. Professor Stein Ringen peker på at samlivsbruddene fører til dyrere individer. Når enslige øker mest, blir presset på den offentlige omsorgen større, langt inn i sykdommen og alderdommen. Evige sannheter?
· · Den kommende eldrebølgen vil kjenne sine rettigheter. Men den består av mennesker som har lært å planlegge for, og omstille seg i tråd med, livsløpet. Den skal også måtte omsette sin kapital etter som helsa reduseres og individet koster mer. På samme måte som barns forventninger om hva en familie skal være, vil endre seg. Om dette er en lykke for menneskene, er en annen sak. Det er like fullt våre nye betingelser. Vi kan ikke spole filmen tilbake.
