Gamle filmer med kvass klo

I det Herrens år 1938 ble blant andre Knut Hamsun i en enqu�ete spurt om sitt syn på film generelt og norsk film spesielt. Mælte da dikteren: «Beder undskylde, jeg skjønner mig ikke paa Film og ligger tilsengs i influenza.»
Svaret var ganske representativt for holdningen til film innen datidas politiske og kulturelle eliter.
· · Hamsun-sitatet danner innledningen til en hovedoppgave skrevet av nederlandske Anna Kristina Knævelsrud for fakultetet for film- og fjernsynsvitenskap ved Amsterdams universitet. Tittelen er: «Virkelighetens rammer» («Frames of Reality»).
I sin avhandling tar Knævelsrud (f. 1963) for seg «Norsk sosialkritisk film i 1930-årene», et langt interessantere tiår for den hjemlige filmen enn mange tror.
· · Sosialkritisk norsk film? På 30-tallet? Ja visst. Av de 37 spillefilmene produsert i Norge mellom 1930 og 1940 var det iallfall 15 som uttrykte en ny, klart samfunnskritisk tendens, kan Knævelsrud slå fast. Hun tar særlig for seg to slike filmer, som dessuten representerte to strømninger: Olav Dalgards «Det drønner gjennom dalen» (1938) og Leif Sindings «De vergeløse» (1939). Dalgards film var produsert og distribuert innenfor rammen av arbeiderbevegelsen (les Arbeiderpartiet/AOF). Sindings «De vergeløse» var en utløper av landets «offisielle» nasjonale filmindustri.
· · Anna Kristina Knævelsrud drøfter i detalj disse to filmene, ikke bare de konkrete, autentiske hendelsene de begge sprang ut av: Dalgards film bygger på de langvarige, bitre konfliktene innen skogindustrien på Østlandet. Sinding bygger på Gabriel Scotts bok, som ble skrevet etter rystende avsløringer om «bortsatte» barns vilkår innenfor vergemålsvesenet. To filmer som forholdt seg direkte til sin egen samtid.
Knævelsrud søker også å peile inn vanskelig håndterbare størrelser som norsk tenkemåte og kultur, disse filmenes mentale jordsmonn så å si, og dét er ikke det minst interessante i denne avhandlingen, til og med for en norsk leser. Et teoretisk utgangspunkt for Knævelsrud har vært tanker om realisme-begrepet utviklet av Roy Bhaskar og Rom Harre, videre av filmhistorikerne Robert C. Allen og Douglas Gomery («Film History - Theory and Practice», 1985): De beskriver filmen som et «åpent system», eller ledd i en bred sammenheng som omfatter politiske, økonomiske og kulturelle faktorer, som innbyrdes betinger og bestemmer hverandre.
· · Olav Dalgard (1898-1980) og Leif Sinding (1895-1985) - det nærmeste de to jevnaldrende filmskaperne skulle komme hverandre var nettopp i disse to skarpt kritiske og realistiske filmene. I 1940 skiltes deres veier dramatisk: Sinding ble «riksfilmdirektør» for nazistene og fikk fengselsdom etter krigen. Dalgard laget et par filmer i 1945 og 46 og viet seg deretter til et mangslungent virke som forfatter og dramakonsulent. Han arbeidet for å gjøre film til universitetsstudium, var med og la grunnlaget for vårt filminstitutt mv., og opprettet til og med en kritikerpris - for kritikere.
· · Det siste Anna Kristina Knævelsrud fant om Olav Dalgards kollega og samtidige, var en annonse i Morgenbladet for 29. mai 1985 hvor det het: «Den som har krav å fremme i avdødes bo, må fremme disse innen 6 uker, da de blir ugyldige. Avdødes navn: Sinding, Leif. Fødselsdato: 19/11 1895. Yrke: Pensjonist. Siste boligadresse: Gabelsgt. 9, 0272 Oslo 2.»