Kvinnene følger ikke med i styre og stell, forteller forskere oss som har spurt både menn og kvinner om samfunnsspørsmål.

Makta rår, sa kjerringa

Det er mødrene som møter opp på foreldremøter på skolen, de er i flertall i foreldreutvalgene, det er kvinnene som synes i det lokale vellet, det er mødrene som tar initiativ til trafikkaksjoner, til barnehager, de er mest engasjert i miljøsaker, det er de som jobber for å få fartsdumper og som aksjonerer for å få fjernet høyspentledningen over lekeplassen.
Derfor får jeg det ikke helt til å rime når forsker Kristin Strømsnes presenterer tall og tabeller fra en forskningsrapport som tilsynelatende viser at kvinner ikke er interessert i politikk og at de intet vet og intet kan om styre og stell. Det stemmer jo ikke med mine hverdagserfaringer. Fra nær- og fjernmiljø har jeg nettopp opplevd at det er kvinner som ser hvor skoen trykker også i samfunnet og som både innser hva som bør gjøres og vet hvordan det kan gjøres.
· · Derimot tror jeg det var slik at kvinnene holdt seg unna makt og politikk den gang jeg vokste opp i de første par etterkrigstiår. Da var mor hjemme, hun hadde en begrenset samfunnsrolle å spille og i den grad hun stemte ved valg, stemte hun som far, men helst litt til høyre. Hun holdt seg til den konservative treenighet Kinder, Kirche und Küche.
· · I dag er det jo åpenbart annerledes. Kvinnene har ikke lenger sin base i hjemmet. De er ute i samfunnet, i arbeidslivet, som mennene, men hun har fortsatt et hovedansvar på den hjemlige arena. Hun har imidlertid oppdaget at for at det ikke skal overmanne henne helt, trenger hun også noen til å avlaste henne de omsorgsoppgaver som hun kanskje etter sin natur, men definitivt etter tradisjonen, skal ha.
· · Derfor har kvinnene helt siden slutten av 1960-åra mer og mer stemt på partier som ligger til venstre og som holder på en politikk for stor stat og stor offentlig sektor. Kvinnene trenger barnehager og fritidsordninger for sine barn når hun ikke helt makter det mellom alle andre oppdrag, hun trenger en offentlig helsetjeneste når sykdom slår til og hun behøver noen til å ta seg av sine gamle foreldre og svigerforeldre når de ikke lenger greier seg selv.
· · Når kvinnene stemmer radikalt, er det altså fordi de ser at politikken kan hjelpe dem ut av de bindinger som omsorg tidligere la på dem. De tar rett og slett det politiske systemet i bruk. De engasjerer seg i partiene, skolerer seg i organisasjonene og inntar de politiske posisjonene helt opp til kongens rådsbord. Med tilfeldige tilbakeslag har dette vært tendensen de siste par tiår.
· · Da kvinnebevegelsen vokste fram i 1970-åra, stilte kvinnene spørsmålet: Hva er politikk? Er ikke det det som ikke kalles politikk? Ja, de slo fast at politikk ikke var politikerpolitikk. Derfor valgte de aksjonismen som arbeidsform. Abortkampen ble første større prøve på dette. Men det er et tilbakelagt stadium, nå er det jo de forstokkede, aldrende menn som driver abortaksjonisme.
· · På et mer filosofisk plan kan man selvsagt spørre om kvinners verden er annerledes enn menns og at de derfor opplever andre ting som viktige i samfunnet. Det er mulig at kvinner er mindre opptatt av den store politikk og ikke minst den store økonomi, mens de er mer opptatt av de myke verdier og de omsorgsrelaterte saksområder. Derfor er det jo ikke sikkert at de synes det er så viktig å vite hvilke partier som styrer landet eller hvor mange medlemmer det er i regjeringen. Men igjen: Det kan også være et naturlig svar på deres situasjon i samfunnet. Dessuten kan det tenkes at det er en like verdifull kunnskap når man skal drive politikk å vite hva prisene er i kolonialbutikken som å vite hvor stort statsbudsjettet er.
· · Jeg tror det er vanskelig å måle kunnskap og enda vanskeligere å måle engasjement, og det er ikke lett å vite hva du får svar på når du prøver. Våre valgforskere har nok oppdaget at kvinner er mer forsiktige med å uttale seg bastant i spørsmål som har med politikk å gjøre. Ved skolevalgene sier jentene gjerne at «.. jeg har ikke så mye greie på politikk» Det sier ikke guttene, selv om de objektivt sett ikke har mer å fare med. Men når jentene erfarer at makt er et gode det går an å ta i bruk for å gjøre tilværelsen litt bedre, har det for lengst vist seg at også de søker den og tar den i bruk. Eller som Gro sier: «Can a man be prime minister?»