Politisk posering med etterfølgende måling er høstens politiske metode i Amerika. I uka som gikk, førte fraværet av praktisk politikk til at halve staten stengte.
Av HALVOR ELVIK
Tidligere i høst ble behandlingen av det amerikanske 96-budsjettet beskrevet som en togkollisjon. Lokomotivene raste mot hverandre på sporet. Ingen av lokførerne ville virke feig og trekke i bremsen. Fyrbøterne skuffet kull på harde livet for å øke trykket. Forleden smalt lokomotivene inn i hverandre, og nå sier lokfører Gingrich at presidenten «farer med halve sannheter» og «uriktige tall». Lokfører Clinton sier at republikanerne vil foreta «djevelske kutt» i nasjonens sosiale sikkerhetsnett, «uthule miljøvernet» og «undergrave utdanningssamfunnet». «Usann skremselspropaganda,» freser Gingrich tilbake. «Det er min plikt å balansere budsjettet på den måten som er best for Amerika,» sier Clinton.
· ·Torsdag toppet det seg. Da sto TV-reporterne foran sine kameraer, ristet på hodet og så vekselvis lattermilde og fortvilte ut mens de forsøkte å formidle historien om sutrepaven» Gingrich som var blitt fornærmet fordi han ikke fikk sitte foran i presidentens fly til og fra Rabins begravelse i Jerusalem. Og som derfor i sinne hadde kjørt gjennom vedtak som måtte utløse presidentens veto og stenge statsapparatet.
Fra talerstolene «på golvet» i Representantenes hus viftet demokratene med plakater de hadde laget av førstesiden til New York Daily News som viste en tegning av Newt Gingrich i bleier midt i et trassanfall. Det lød latter fra benkene. Den ga gjenlyd utover landet.
· ·Presidentvalget i 1996 er det som alt dette egentlig handler om. Derfor lyder det pinlig hult når Gingrich eller presidenten stiger opp på sin høye hest og snakker om «moralsk forpliktelse», «best for Amerika» og liknende ord som det drypper valgflesk av. Mange har nå følelsen av at dette er gått for langt. Det ventes av politikere at de skal kunne håndtere store ord, men også at de skal kunne inngå kompromisser og avtaler sånn at tingene ikke kommer ut av kontroll.
· ·Presidenten og Kongressen driver en form for terror mot demokratiet, selve det styresettet de er valgt til å forvalte, når de fører seg slik at velgerne tar avstand fra spillet. Overskriften til den mest kjente kommentatoren, R W. Apple jr. i New York Times onsdag, sa det meste: «I denne striden styrer meningsmålingene alle trekkene.»
· · Etter denne snevre målestokken har presidenten og demokratene grunn til å juble for første gang på mange år. Presidenten har funnet et valgkamptema som forsvarer av det sosiale sikkerhetsnettet, og er på stigende kurs. Den amerikanske middelklassen, som er den sosialgruppen som deltar i valgene, vil gjerne ha skattelettelser, men ikke på bekostning av hjelp til foreldregenerasjonen og til ungene i skolen.
Newt Gingrich fjerner seg fra middelklassens nære behov når han terper på sitt «mandat». Middelklassen vil gjerne at budsjettet skal balansere, og betale lavere skatt, men den har ikke samvittighet til å dytte familier med en million barn under fattigdomsgrensa.
· · Akkurat nå viser meningsmålingene at Gingrich har skutt seg selv i foten, men både han og målingene vil forandre seg mange ganger før presidentvalget til neste år. Det som derimot burde bekymre Gingrich og alle de andre amerikanske politikerne, er at velgerne sier de vil ha mindre og mindre med politikere av alle slag å gjøre. Men aller minst vil de ha å gjøre med politiske posører som ikke vil forhandle. I sofaen sitter velgeren og føler seg så kvalm at han ikke har overskudd til å reise seg når valgdagen kommer.
