«Jeg har ikke noe behov for å ha fiender, men jeg skyr ikke motstand. Bortsett fra det er jeg absolutt et fredsommelig menneske.»
Slik lyder det når den tyske forfatteren Günter Grass blir intervjuet av danske Politiken. Avisa har møtt Grass på hans danske feriested i Møn, og i et stort oppslått intervju går forfatteren i rette med kritikken som har kommet mot hans siste, ærgjerrige romanprosjekt «Ein weites Feld». En kritikk som Grass selv mener er både overdreven og urettferdig.
· · «(...) det er ergerlig at en del av den tyske kritikken blir dominert av et par 'Grosskritiker'. De slår an tonen, og så skriver aldrende ynglinger av etter dem. Det er som å bli pisset på igjen og igjen,» sier Grass. Som også påpeker at boka faktisk har fått positive anmeldelser i alle østtyske aviser. «Men det registrerer man overhodet ikke i Vest. Der later man som om det slett ikke er aviser i Øst, som om folk der borte knapt nok kan lese en avis,» sukker forfatteren.
· · Som ellers benytter anledningen til å gjenta sin sterke kritikk mot måten den tyske gjenforeningen ble gjennomført på. Grass mener det var en stor unnlatelsessynd at Tyskland ikke fikk en ny forfatning, men at hele prosessen ble gjennomført etter vesttysk lov og vesttyske begreper. «Enhetener nok blitt satt på papiret, men det er stadig ikke kommet til noen forening,» sier han.
· · Den 68 år gamle forfatteren tror fullt og fast på at «Ein weites Feld» vil være et viktig bidrag til nettopp en tysk forening. Han forteller at han aldri tidligere har fått så mange brev fra sine lesere, og er tydelig stolt over hvordan de østtyskere leserne uttrykker forundring over hvordan en vestfra har vært i stand til å leve seg inn i deres situasjon.
· · Günter Grass er for lengst blitt utropt til tyskernes store samtidskronikør, med dette landets traumatiske etterkrigserfaringer som sin viktigste litterære referanseramme. Og han understreker selv at måten han skriver på har tapetsom sin viktigste forutsetning. Det er flyktningens virkelighet som er Grass' virkelighet, skal vi tro dikterens egne ord: «Min hjemstavn er Danzig, og den mistet jeg som følge av krigen - derfor er jeg en flyktning.»
· · Han vil ikke uten videre gå med på at debatt og offentlig strid er en nødvendig stimulans for hans litterære arbeid: «Da jeg begynte å skrive, lå de store temaene der. Disse forsøkene på å fortrenge krigen, både dens årsaker og dens følger, og så denne måten å demonisere nazismen på: De stakkars tyskerne, som var blitt forført. Alt dette måtte jeg skrive mot. Det har jeg så gjort på min måte.»
· · Og forfatterveteranen har så visst ingen planer om å legge ned pennen med det første. Han forteller at arbeidet med «Ein weites Feld» var like besettende som det med «Blikktrommen» i sin tid: Seks-åtte timer hver dag - stående ved skrivepulten. «Jeg tror - jeg håper - at jeg aldri vil skrive og offentliggjøre en bok jeg ikke har følt jeg måtte skrive.»
