PETER NORMANN WAAGE
Så har de kanskje ikke tatt hensyn til det offisielle Norges formaninger om å lære norsk? Joda, men den kunnskapen gjør bare vondt verre, skal vi tro undersøkelsen. For jo mer norsk de lærer, desto tydeligere opplever de diskriminering og forskjellsbehandling.
· · Tilsvarende konklusjoner har SINTEF kommet til når det gjelder flyktninger bosatt i andre kommuner enn Oslo. Levestandarden er langt lavere enn gjennomsnittet for nordmenn, arbeidsløsheten større. Utdannelsesnivået er også høyere enn i befolkningen for øvrig, men universiteter og arbeidsplasser ser med dyp skepsis på eksamenspapirer som stammer fra andre steder enn kongeriket. Ja, selv folk med høy utdannelse fra Norge har vanskelig for å finne jobb.
· · For noen dager siden brakte VG en reportasje om en 35-åring fra Somalia. Han ble beste elev i sitt skoleår på videregående i Oslo, og har graden «Bachelor of International Business» fra Handelshøyskolen. Han har søkt over 50 relevante jobber, men blir ikke engang innkalt til intervju. Han er for tida oppvasker.
· · FAFO konkluderer med at vi får en ny underklasse i Norge. På den ene siden er dette nye fattigdomsproblemet en funksjon av den tiltakende barbariseringen som er skjedd med landet de siste tiårene. Når helsevesenet bygges ned og gjøres «økonomisk lønnsomt» (hva nå enn det må være), når universitetene stenges og arbeidsmarkedet strammes, rammer det alle de svakeste. Flyktningene er bare det svakeste punktet i samfunnet. Men det er ingen lovmessighet som gjør dem til de svakeste. Hjemme var de slett ikke det. Vi lammer og stigmatiserer dem.
· · Flyktningene opplever rett og slett at de ikke er velkomne i landet. Dette skyldes ingen diffus rasisme. Det skyldes den forbløffende grad av selvgodhet som herjer befolkningen, og som systematisk er blitt massert og pleiet fra høyeste politiske hold gjennom flere år. Det er typisk norsk å være god, alt godt kommer fra Norge - om det så dreier seg om tredjeklasses fotballspillere, sure spekeskinker, vasstrukne kyllinglik eller «våre verdier»: alt bærer et ubestridt kvalitetsstempel. Det er jo norsk. Og de ikke-norske stiller automatisk bakerst i køen, der de etter hvert oppfyller den nødvendige funksjon å bli landets fattige. Dermed forvandles de til næring for vår egen selvgodhet.
· · Det norske samfunn er nemlig verdens beste. Gjennom en internasjonal fredsmeklerkampanje signaliserer vi vår enestående evne til å forstå og løse andres problemer. Dessuten har vi et av verdens rikeste samfunn. Som sådan har det overtatt de rikes handlingsmønster. Slik mange velstående foreldre forsøker å kjøpe seg fri fra nærkontakt med sine egne barn med dyre gaver, slik klientifiserer vi flyktninger, og gjør dem til passive sosialhjelpbrukere i stedet for å la dem utfolde sine evner og muligheter.
· · Samtidig krever vi av de «fremmedkulturelle» at de skal bli som oss, vi sier integrering, men mener assimilering - for den som i møte med det vidunder som heter Norge, kan ikke være vel bevart om han eller hun ikke vil bli som oss. Derfor røres vi til tårer når kongen besøker noen obskure «norske» miljøer i Amerika der man setter til livs ni kilo lutefisk med ditto ribbefett under avsyngningen av «Oh Lutefisk, Oh Lutefisk». Derfor kan bildet av en neger i bunad avføde en opprørt diskusjon, slik det skjedde i Aftenposten i sommer.
· · Det vi ikke merker er at verden er forandret og at det norske selvbildet er blitt en grusom parodi. Når moskeer bygges i Oslo og tamiler demonsterer for fred på Sri Lanka i snødrevet i Vadsø, er det på høy tid å innse at det å ta imot flyktninger og i det hele tatt leve i en moderne, internasjonal verden krever noe av oss, ikke bare av «dem». Det forplikter å si man skal gi ly. Tamiler og muslimer er like mye innbyggere av kongeriket som oss andre. Det finnes ingen «norske verdier». Det finnes bare menneskelige verdier. Og samfunnet består av alle som bor i kongeriket.
Å bli integrert i Norge vil si å bli som oss. Ingen lurer lenger på hvor denne mannen er født.
