ARVID BRYNE
Walesas tragedie har vært den dobbeltrollen han har spilt etter at han kom til makten i Polens første direkte presidentvalg. På den ene siden stilte han seg på linje med den vanlige polakk som føler seg bortkommen i jungelen av politiske konflikter de siste fem åra. På den andre siden har han selv, mer enn noen annen, bidratt aktivt til å skape disse konfliktene og holde dem ved like. Slik splittet han den nesten altomfattende opposisjonsbevegelsen Solidaritet, dannet nye politiske partier og inngikk stadig nye koalisjoner.
· · I 1990 gikk han til valg for å bringe polsk politikk framover, for å styrke og synliggjøre reformene, som han selv sa. Den valgkampen han nå har tapt, har først og fremst tatt sikte på å knuse den nye politiske klassen. Han har ikke stått fram som leder for noe politisk parti, men som en bekjemper av alle partiene. Han har henvendt seg direkte til folket, over hodet på politikerne.
· · Taktikken var nær ved å lykkes. Fra en håpløs posisjon i juni, da bare ti prosent av velgerne sa de ville gi ham sin stemme, kom han voldsomt tilbake og gikk forbi 11 andre presidentkandidater ved valgets første runde 5. november. Bare Kwasniewski holdt unna, da som nå. Walesa har vendt hele sitt demagogiske skyts mot reformkommunisten som er blitt sosialdemokrat, og fått støtte fra sin gamle fagforening, grupper fra sentrum og høyre med bakgrunn i Solidaritet, men først og fremst fra den tidligere så mektige romersk-katolske kirke.
· · Slik ble dette valget også et klart nederlag for prestestanden, som brukte prekestolene til å gå imot Kwasniewski og alt han står for. Siden Kirken fikk tilbake sin fulle frihet etter kommunismens fall, har den på enkelte områder overtatt sistnevntes autoritære rolle, først og fremst i moral- og lærespørsmål. Men innføringen av en abortlov som opphevet den mangeårige retten til selvbestemt abort, og innførte tilnærmet irske tilstander i Polen, fikk mange til å vende et døvt øre til prestenes formaninger.
· · Og selv om Polen har hatt en eventyrlig økonomisk vekst, har framgangen hatt sin pris: En av 12 polakker lever i fattigdom, arbeidsledighetsprosenten er 15, og den årlige inflasjonen, som riktignok er kraftig redusert, utgjør fortsatt godt merkbare 20-30 prosent for de mange som lever på fast minimumspensjon. Det hører også med til bildet at levestandarden i Polen utgjør knapt en fjerdedel av hva vi har i Norge.
· · Både polske og utenlandske økonomiske analytikere setter spørsmålstegn ved sunnhetstilstanden i landets økonomi. Riktignok har over halvparten av veksten kommet i den private sektor. Men industripotensialet blir beskrevet som en koloss på leirføtter: Stål- og kullproduksjon utgjør fortsatt den økonomiske ryggraden, men skjer med håpløst gammeldags og nedslitt utstyr og teknologi. Den tidligere så mektige skipsbyggingsindustrien, som fortsatt i hovedsak er på statlige hender, taper penger. Veinett, jernbaner og øvrig infrastruktur er heller ikke i stand til å oppfylle elementære behov i en ekspansiv industrinasjon.
· · Det polske økonomiske underet, som har skapt en ny overklasse, har samtidig utviklet en større klasse av tapere hvor bitterheten nå er så stor at de er villige til å ta sjansen på en reformert kommunist som statsleder. Selv lover Kwasniewski å følge opp Walesas markedsøkonomiske reformer og å fremme tilslutning til NATO og EU. Så får vi andre vente og se hvor lenge seiersrusen varer.
