Regissører om film

- Et ferdig manus fratar (film-)instruktøren ethvert behov for intellektuell anstrengelse, skriver finske Aki Kaurismäki i et lite essay kalt «Betraktninger rundt en manusforfatters selvmedlidenhet».
Det står i boka «Filmkunstnere om film. Fra Lumière til Greenaway» (264 s., kr 268), utgitt av Oktober i høst som en markering av filmens 100-årsjubileum.
· · Her er det filmskaperne selv som skriver, og redaktøren, Arnstein Bjørkly, bidrar med en god introduksjon til de 31 artiklene/essayene av 27 regissører. Noen av tekstene er godt kjent fra filmlitteraturen, men samtlige foreligger for første gang på norsk i gode oversettelser.
· · Kaurismäki er en av de tre nordiske filmskaperne som er representert i boka. De andre er Danmarks Carl Th. Dreyer og Sveriges Ingmar Bergman. Innenfor denne trekanten finner du høyst motstridende syn på manuskriptets plass i filmskapervirksomheten. En Kaurismäki betrakter manusarbeidet som et nødvendig onde og vil stå mest mulig fritt når kamera går. Mest interessant er forskjellene i oppfatning mellom stormestrene Dreyer og Bergman:
· · Et stoff skrevet direkte for film er mindre verdifullt enn en roman eller et skuespill, hvor stoffet er gjennomarbeidet og tankene har antatt sin endelige form. Skriver Dreyer. Mange av dagens filmmakere vil se på utsagnet, praktisk anvendt, som et ubrukelig jernkorsett. Hos Dreyer resulterte en slik oppfatning i store filmer etter anerkjente litterære forelegg: «Vredens dag» (Hans Wiers-Jensen), «Ordet» (Kaj Munk) og «Gertrud» (Hjalmar S£derberg).
· · Mindre kontroversiell - kanskje - er Dreyer når han definerer avstanden teater-film som avstanden mellom å forestille og å være. Mens en Bergman betoner det sanselige, før-begrepsmessige i det å skape film: Han snakker om å fange brokker av lyd, av samtaler, ta inn et lysstreif over gata - alt det tekniske kommer langt seinere. Og: «Film har ikke noe å gjøre med litteratur; de to kunstformenes karakter og substans befinner seg vanligvis i konflikt med hverandre.»
· · Sergej Eisenstein skriver om teorien bak «Panserkrysseren Potemkin» - og her er det minst like mye matematikeren som filmmakeren som fører ordet! Hans noe nær samtidige i alder, Alfred Hitchcock, røper en lur kommunikator: Heltinnene må være skapt til å behage kvinnene mer enn mennene fordi tre fjerdedeler av et gjennomsnittspublikum består av kvinner. Så kan man lure på om Hitchcocks tese holder «kinososiologisk» i dag, da så mye av den mest oppsøkte filmen byr på drønn og drap og macho-fasonger.
· · Franske filmmakere har alltid hatt gående en bittersøt love story med Hollywood. Bare rimelig da å ta med Claude Chabrols undersøkelse av katolikken Hitchcocks moralske univers og Jacques Rivettes genierklæring av Howard Hawks, en av Hollywoods robuste altmuligmenn. Likedan får vi FranÂois Truffauts essay om «Citizen Kane» - filmen han mener har igangsatt flere regissørkarrierer enn noen annen.
· · Hans landsmann Robert Bresson har noen korthogde tekster, bl. a. en der asketen Bresson tar avstand fra enhver bruk av filmmusikk (unntatt hvor man viser musikere i bildet), mens Stanley Kubrick snakker om sitt forhold til musikk-i-film - han som lot romskipet i «2001 ...» seile mot Jupiter til tonene av «An der sch£nen blauen Donau».