I morgen kveld skal vi alle bli med inn i ekteparet Wales' sengekammer. Og hva ser vi der? Jo, omtrent det samme som vi ville se i en hvilken som helst skilsmissesak der partene ennå ikke har kommet over følelsen av å være forrådt av den andre. Bitterhet, sarkasmer og anklager vil flomme over TV-skjermen når prinsesse Dianas intervju blir spilt av for det norske folk. Og vi blir alle tilfredsstilt, for som i alle såpeoperaer er dette bare en episode uten happy ending. Mye er skjedd før, og mye kommer til å skje videre. Men hva vil skje med det britiske monarkiet?
Den britiske forfatteren Anthony Burgess har sagt at det britiske monarkiets autoritet hviler på de kongelige ekteskaps stabilitet. Hvis det er sant, går det mot slutten for Huset Windsor på den britiske trone. Men vi kjenner nok britene dårlig om vi kommer med en slik forutsigelse. For konstitusjonelle endringer er ikke noe britene hengir seg til i utrengsmål. De har debattert reformer i sitt styresett hele dette hundreåret, men fortsatt har de en så udemokratisk valgordning at ingen andre ville funnet på å ta den i bruk, de har et Parlament som behandler sakene omtrent som det gjorde på William Pitts tid, og de har et Overhus for en adel som fortsatt domineres av slekter som har vært med og styrt så vel øyene som imperiet i hundrevis av år.
· · Seksuelle eskapader utenfor de kongelige gemakker er da heller intet nytt. Det går for så vidt en linje fra kong Henrik den åttende til prinsen av Wales som kanskje blir den tredje Charles. Kongelige elskerinner har vært omtrent like tallrike som hestene i de kongelige stallene. Forskjellen er bare at før hadde både konge og arving autoritet til å holde pressen i taushet. I dag viser prins og prinsesse at de er barn av sin tid: De spiller ut sitt ekteskapelige drama i full offentlighet og i full likestilling. Ja, i mediespillet later det til at Diana overgår Charles.
· · Monarkiet er en av de eldste institusjonene i Europa. Vi kjenner det fra de tidligste former av politisk organisering, da skillet mellom konge og Gud ikke var skarpt. Middelalderens konge av Guds nåde var rett nok en pavelig oppfinnelse, men de kongelige familiene grep forestillingen begjærlig. Den styrket deres legitimitet til tronen. Det er dette som kalles kongelig mystikk.
· · Slik kunne kongedømmet eksistere uavhengig av de personene som til enhver tid innehadde verdigheten og de dumheter de utførte i felt eller i sengekammer. Og det skal så menn sies at de har vært av varierende kvalitet intellektuelt og moralsk. Storbritannia har hatt flere likegyldige konger enn dyktige. Før Victoria la sin klamme hånd over offentligheten, hadde folket til og med moro av historiene om utroskap og hanreier. Slik sett er f eks en tidligere prinsesse av Wales, dronning Caroline, som fornuftsektet den seinere kong George IV, en verdig forgjenger av prinsesse Diana. George hadde vært hemmelig gift i ti år med Maria Fitzherbert, da han hentet sin kusine, prinsessen av Brunswick, for å skaffe seg penger i kassen. Caroline forteller selv at George var så full bryllupsnatta at de måtte utsette den ene gangen de lå sammen til dagen etterpå. Det var tilstrekkelig til et barn, men ekteskapet ble aldri noe mer. Caroline ble derimot kjent for sine elskere, og bidro aktivt til opposisjonens kamp for å sverte kongehuset i begynnelsen av 1800-tallet.
· · Caroline lot seg ikke omskape til en lidende, bedratt kongelig hustru, som prins Charles' tippoldemor, Alexandra av Danmark. Hun måtte holde ut sin kvinnebedårer av en mann, Edward VII, uten å kny. Blant hans elskerinner var Alice Keppel, oldemor til Camilla Parker Bowles, prins Charles' mangeårige elskerinne. Britene holder på tradisjonene også under de kongelige dyner.
· · Det er mulig de nå er trøtte av Diana og Charles-showet som utspilles i bøker, aviser og på TV, men samtidig fascineres de av spenningen i episodene fra dag til dag. De republikanske holdningene står etter alt å dømme like svakt som de alltid har gjort. Og hva skal de erstatte kongedømmet med? Historisk er det intet som taler for at det vil bli avskaffet i fredstid. Så langt er det bare revolusjoner og kriger som har sendt monarkier på historiens skraphaug. Og kongelig utroskap er vel for trivielt som årsak til en revolusjon, selv om den brettes ut på TV?
