Vi øyner slutten på en lang boksesong. Og uten å foregripe våre kritikeres privilegium til å trekke de lange og prinsipielle linjer i vårt litterære landskap, må det likevel være tillatt å peke på en relativt ny sjanger som denne høsten har vist at den er kommet for å bli: Avsløringsbøker om Norges «hemmelige fortid». Foreløpig siste bok ut i den stadig voksende rekken er Ronald Bye og Finn Sjues «Norges hemmelige hær. Historien om Stay behind» (Tiden).
· · Seinhøstes hvert år skjer det samme: Etter velregisserte forhåndslekkasjer til aviser og TV-stasjoner, kan en stolt forlegger innkalle til plutselige pressekonferanser der enda en bok om samrøre mellom overvåking, etteretning, Ap, LO, Folkets Hus, arbeiderpresseredaktører og lyssky våpenansamlinger legges på bordet. Med lett patossprengt tilfredshet blir nye og mer eller mindre spissfindige konspirasjonsforsøk avdekket, helst dokumentert ved hjelp av et gulnet CIA-dokument fra 1950-årene, gjengitt i faksimile.
· · Aller stiligst er det selvfølgelig når man, som Tiden denne uka, kan få to forhenværende partisekretærer fra hvert sitt leninistinspirerte arbeiderparti til å framstå som sannhetssøkende historieforskere. Under den anvendelige yrkestittelen «undersøkende journalister». - Nå er den kalde krigen over, og også vi kan skrive om dette uten å bli mistenkeliggjort, lyder den stolte forfatterparolen da.
· · Avsløringsbøkene er avhengige av et stort kildetilfang for å trives og vokse. Og foreløpig virker brønnen nærmest uuttømmelig. Det er ennå mange arkiver som skal åpnes, en rekke granskingskommisjoner som skal konkludere og en stor flokk gråsprengte veteraner som kan intervjues. Og ikke minst har Ronald Bye med sine thrillere fra etterkrigstidas hemmelige irrganger vist at mulighetene for litterært gjenbruk av dokumentarisk stoff er gode.
· · Dette peker mot en lysende framtid for avsløringsbøkene. Og gir ikke minst nytt håp for dem som nå fryktet at kvinnene en gang for alle hadde overtatt også guttebøkenes verden. Jentene går jo på ski til Sydpolen den ene dagen, og skriver fletta (?) av sine mannlige krimkolleger den neste. Men den store krimhistorien om Youngstorget har gutta fortsatt for seg selv.
· · I tråd med den klassiske krimlitteraturen, tar også avsløringsbøkene utgangspunkt i det lukkede roms mysterium. Tidsepoken er klart avgrenset: Fra krigsårene og fram til Berlinmurens fall. Persongalleriet er i stor grad velkjent, og alle kjenner nå de viktigste adressene der handlingen utspiller seg. Også de dramaturgiske rekvisittene er godt innarbeidet. I tillegg til grunnutrustningen bløt hatt og støvfrakk, trenger man speilreflekskamera, spolebåndopptager, pressekort fra Arbeiderbladet, slipsnål fra Framfylkningen, kjeledress fra Eureka eller Aker, rullings og direkte telefonlinje til Haakon Lie. Subsidiært Konrad Nordahl eller Rolf Gerhardsen. Mausere finner man i depotet i Nordmarka. Spe på med regnblanke høstgater og nøktern 50-tallsstandard og rør godt. Vips: Hver mann sin forfatter.
· · Margit Sandemo avsluttet sin serie om Isfolket etter 47 bøker. Ronald Bye har ennå bare kommet til sin femte. Sagaen om Isfolket fortsetter. Hører du, Gerhard Helskog?
Dagens kronikk:
«En uro som dør med døgnet»
Av Halvor Fosli. Side 34 Bokekstra på side 31, 32 og 33
