Inntil 1. september hadde vi et lidenskapsløst forhold til ordet koselig. Et ord vi sa og mottok med en følelse av at det lå skjult en slags glede eller tilfredshet i adjektivet.
Etter nevnte dag, da Norsk Form åpnet sin utstilling «Vi innreder landet - smaken i hjemmet 1945-1995», er koselig blitt et vammelt, stinkende ord, noe loddent som bare betyr en ting: Du har dårlig smak, hvis noen sier det til eller om deg eller ditt.
· · Neste gang noen kommer innenfor dørene dine og karakteriserer hjemmet ditt som koselig, enda verre koschlig, kan du like godt dra til vedkommende og for alltid nekte adgang. Særlig hvis vedkommende er noe innen design-, form- eller interiørfaget.
Men egentlig bruker ikke denne gruppen dette ordet. Blant de finere intellektuelle sier man hyggelig. Det er hopen, oss, alle vi vanlige folk som ikke eier smak, som har det koselig, ifølge designer Arne Remlov. De andre bruker koselig som et dekkord når de ikke vet hva de ellers skal si. Vær forsiktig med koselig-ordet, mener interiørarkitekt Anne Lise Aas
Hun var en av paneldeltakerne under Norsk Forms andre diskusjonskveld om deres etter hvert utskjelte og rekordbesøkte innredningsutstilling. Siden første diskusjonskveld har det herjet en hissig debatt i avisene, og de aller fleste innen designmiljøet ønsker seg Kjetil Rolness' hode på et fat. Riktig vulgært dekorert, vil vi tro. For det var han som laget utstillingen, og det er han som nå har forfattet boka «Med smak skal hjemmet bygges» (Aschehoug).
Den som gikk til møtet onsdag kveld og håpet på en fredsavtale, ble skuffet. Skjønt de var nok ikke mange. Etter fnysene, snøftene og den hemningsløse applausen hver gang noen sa noen stygt om Kjetil Rolness å dømme, er krigen fortsatt like varm.
· · Da sosialantropolog Marianne Gullestad i sitt innlegg spurte om det kunne tenkes at fagfolkene har lært noe av utstillingen og debatten, ristet så å så samtlige i salen engergisk på hodet. For det var designmiljøets representanter som var i flertall.
Utstillingen har berørt nervetråder og gitt såre tær. For Norsk Form har skapt rom for meningen om at smaksdommerne mangler innsikt i folks motiver for å innrede sine hjem, mens spesialistene synes vi trenger dem inderlig. At vi uten dem skaper våre hjem til overdådige vitnesbyrd om dårlig smak og forfallen bokultur. Mens Norsk Form hevder at vi hjemme må få gjøre som vi vil, mener spesialistene at det er halsløs gjerning å handle sofa uten deres råd. Fordi vi lar oss styre av grelle møbelkataloger og kjøper stygt som aldri før. Det er ganske klart at brokadebroderte puter, svulstige gardiner, elefantmøbler og nips gjør oss syke og til dårlige mennesker. Vi blir faktisk ganske dumme av å tilbringe fritida i burgunderrød stressless mot rosa vegger.
· · Vi kommer farlig nær injurier hvis vi skulle gjenta alle skjellsordene fra debatten. Vi våger likevel å nevne karakteristikker av Rolness-prosjektet som ondskapsfullt, skrot, latterliggjøring av forskning, ensidig, overflatisk, ubrukelig, stygt, arrogant, sammenrasket, ureflektert, upålitelig, glorete.
Har Kjetil Rolness inntatt rollen som hoffnarr? Er utstillingen et PR-jippo og et forsvar for hans egen hang til vulgær kitch? Noen mener det. Er det andre som mener noe koschlig?
