De savner oss ikke

BRUSSEL (Dagbladet): Norges EU-ambassade på Rue Archimedes har utsikt til Europa-kommisjonens mektige bygning. Akkurat nå er det tung symbolikk i det som foregår der: Bygningsarbeidere er i ferd med å reise stillaser og henge opp presenninger. Det europeiske hus skal bygges om, men uten at skuelystne nordmenn får innsyn i hva som foregår.
Vi har en førsteklasses tilskuerplass, men står utenfor fellesskapet - og har selv valgt det slik. Ingen bekymrer seg over vårt utenforskap. Det oljerike Norge er Europas minste problem i øyeblikket, interessen er langt mer rettet mot øst og sør enn nordover. Det er likevel ikke noe å si på stemningen ved Norges ambassade. Den ledes på overtid av veteranen Eivinn Berg. Han har alltid vært blant de fremste optimister i Europa-spørsmålet. I dag er det dekkende å beskrive hans optimisme som nøktern, men innbitt.
· · Norge er for lobbyist å regne, som et Phillips eller et Shell. Bemanningen på ambassaden er omtrent den samme som før, 24 heltidsansatte, og her er nok å gjøre. Diplomatene må løpe lakkskoene av seg for å få med seg alt som foregår. I forlovelsestida, mellom avslutningen av forhandlingene og folkets nei, satt de inne på komitémøtene og fikk det meste på sølvfat. Den 29. november i fjor tok det brått slutt, også strømmen av interne dokumenter fra EU-systemet. Det er forskjell på et ja og et nei, som endog er et dobbeltnei.
· · I dag har vi en svakere tilknytning, med færre faste konsultasjonsordninger, enn alle tidligere Warszawapakt-land - bortsett fra Russland. De har sitt forhold til EU avtaleregulert med sikte på medlemskap en gang omkring år 2005 og deltar intenst på ministernivå hele tida. Vi hører hjemme i en bunke av 30 utenfor-land som aller nådigst får komme til utenrikspolitiske samtaler et par ganger i året.
· · Og så har vi naturligvis EØS-avtalen, og takk og lov for den, selv om den har sine svakheter. EØS var opprinnelig tenkt som et system i likevekt mellom EFTA og EU. Det er det ikke lenger. EØS er fiskeri- og oljestormakten Norge sammen med rivalen Island og lilleputtlandet Liechtenstein mot resten av Europa. Norges innflytelse i EFTA er til gjengjeld betydelig - unntatt når vi kolliderer med islendingene.
· · For det er jo akkurat det disse mystiske unionsgreiene handler om når det kommer til stykket: Innflytelse, spesielt på andre lands politikk. Utenrikspolitikk består aller mest av næringspolitikk, men også militær og polisiær sikkerhet. Når Norge søker å beskytte sin matvareindustri mot import av landbruksvarer, eller jobber for økte tollfrie kvoter på bearbeidete fiskeprodukter, er det utenrikspolitikk av høyeste klasse. Når vi som ikke-medlem varmt støtter britenes syn på Vestunionen som ubrukelig for forsvarsformål, er det i tråd med våre nasjonale forsvarsbehov på nordflanken. Når vi anstrenger oss for å komme med i Schengen-området, er det like mye for å hindre at vårt land blir et fristed for internasjonal kriminalitet som for å beholde selve symbolet på Norden, passfriheten.
· · Vi har som folk hatt en stor vanskelighet gjennom alle år, noe Europa-veteranen og Norden-spesialisten Einar Løchen nylig var inne på i et par artikler i Dagbladet: Vi har aldri klart å skille mellom EUs deklarasjoner og de faktiske realiteter. Når Maasticht-traktaten skisserer en framtidig unionsdannelse, tar vi det på blodig alvor. Fire år etter Maastricht går samarbeidet fortsatt mellom selvstendige nasjoner. Det er ingen utsikt til at valutaunionen kommer så raskt som traktaten forutsetter. Den store konferansen om en ny traktat neste år tegner til å bli uten nevneverdige resultater. En stor utvidelse mot øst vil endre maktbalansen mellom små og store land og kreve en kraftig omlegging av subsidiene til landbruket og regionene. Det er kanskje enklere å utvide NATO enn EU.
· · Kommer det noen gang noen ny sjanse til Norge? Jeg tror ikke det, ikke så lenge vi pumper olje og har det godt.