Tvil om overtramp

Stortingets justiskomité vil ikke umiddelbart gå med på å innføre lovforbud mot offentliggjøring av navn eller bilde på personer som er mistenkt eller siktet i kriminalsaker. Komiteen oppfører seg som alle andre fornuftige parlamentariske komiteer når de får seg forelagt slike ubetenksomme forslag.
Det var representanten Olav Akselsen som, i den offentlige opphisselsen etter at Bergens Tidende og TV 2 brukte navn og bilde på siktede i Landås-saken, la dette forslaget på komitébordet. Akselsen begrunnet det med at «på tross av medienes regler om varsomhet skjer det stadig overtramp».
· · Men var det et overtramp å bruke navn og bilde i Landås-saken? Selv siktedes forsvarere synes å tvile på det. Iallfall har de foreløpig forsøkt seg på en vri med hensyn til erstatningsspørsmålet. De har forsøkt å få TV 2 til å betale halvannen million kroner for et intervju. En snedig måte å unngå sak på og samtidig oppnå erstatning. Bergens Tidende har allerede betalt 250 000 kroner i «angrepenger».
Professorene Anders Bratholm og Henry J. Mæland, som begge er kjent som forsvarere av privatlivets fred og beslektede rettigheter, tror ikke at hjelpepleier Eva Mai Larsen vil vinne fram med et søksmål mot TV 2. At det kan være mulig å få erstatning fra staten er en annen sak.
«Jeg vil ikke anbefale kvinnen å gå til sak mot mediene som har identifisert henne. Mediene vil i en slik sak påberope seg ytringsfriheten og vise til alvoret i saken. Det vil bli meget vanskelig å nå fram for kvinnen i en slik sak,» sier Bratholm til Vårt Land.
Hans kollega Mæland minner om at grensen for identifisering tradisjonelt har gått ved siktelser. «Det betyr ikke at det er fritt fram for mediene å bruke navn og bilde så snart det foreligger en siktelse. I Landås-saken var imidlertid siktelsen så oppsiktsvekkende og alvorlig at jeg mener bruk av navn og bilde kan forsvares,» sier Mæland til Vårt Land.
· · Var det likevel et overtramp? I tillegg til de rent formelle betraktninger kunne det telle med i vurderingene i redaksjonen at navn og bilde i alle tilfelle ville bli brukt før eller seinere. Hvis siktelsen førte til tiltale og rettssak, ville det bli tilfelle. Hvis siktelsen ble frafalt, kunne en regne med stor mediestøy. Eva Mai Larsen står nå fram i alle medier.
Slike betraktninger kan ikke være relevante og iallfall ikke avgjørende. Det relevante er at identifisering kunne skje på formelt grunnlag. Men samtidig har mediene en oppfordring - blant annet i Vær varsom-plakaten - til å vise hensyn. I denne som i alle slike saker gjenstår spørsmålet for enhver redaksjon: Er det nødvendig å publisere? Kan vi ivareta informasjonsplikten ved å holde visse opplysninger tilbake, iallfall inntil videre? Tungtveiende grunner for å gjøre det er selvsagt hensynet til «offeret». Man behøver ikke å påføre det større belastning enn høyst nødvendig. Særlig ikke hvis man får en sterk følelse av at siktede er uskyldig.
· · Justiskomiteen har nok i ro og mak etter at opphisselsen har lagt seg funnet ut at et lovforbud på dette området vil få konsekvenser langt ut over det Akselsen har sett for seg. Nå tas spørsmålet opp i departementene sammen med en rekke andre som gjelder ytringsfriheten, og så får vi se.