K/S-ordningen var ikke bare ønsket, men også sosialdemokratisk velsignet. Både Torstein Moland og Per Ditlev-Simonsen handlet på oppdrag av den norske regjering.

De risikerte skatt

Arbeiderpartiet åpnet for investeringer i kommandittselskaper fordi deler av norsk næringsliv trengte risikovillig kapital. De siste ukers fokus på denne investeringsformen har ikke avslørt en eneste investor med slike motiv.
Etter at Torstein Moland måtte gå som sentralbanksjef, og mens Per Ditlev-Simonsen ennå sitter som ordfører, er det kanskje på tide å innse at både Moland og Per Ditlev-Simonsen langt på vei investerte i sine prosjekter etter innstendig oppfordring fra finansministeren.
Det kan i det minste forklare én side av Sigbjørn Johnsens handlingslammelse overfor sin egen sentralbanksjef. Han har personlig ikke noe spesielt ansvar for en skatteordning som i motsetning til de fleste skattemodeller hadde som mål å fjerne skatten. Men det skyldes Johnsens alder, ikke hans politiske eller ideologiske plattform.
· · Per Kleppe, tidligere finansminister, målbar kommandittskatteordningen. I et vellykket K/S-prosjekt vil investoren kunne redusere sitt bidrag til det offentlige i betydelig grad. I det minste kan ordningen gi en slags skatteutsettelse. Pengene kan brukes til hytte på fjellet i stedet for sykehjemsplasser på Stovner.
· · Ordningen er ikke bare lovlig, den er historisk og politisk sett definert som svært ønskelig. Etter at Kleppe innførte systemet, har sosialdemokratiet gått mange runder for dels å forsvare ordningen, dels å avskaffe den eller i det minste forsøke å justere den i takt med en folkelig reaksjon mot nullskatteytere. Arbeiderpartiet havnet etter hvert i en ideologisk sett utakknemlig rolle som null-skatteyternes fremste forsvarer.
· · I 1981, i K/S-systemets mest elleville periode, i alle fall i begynnelsen av den, sto det i Arbeiderpartiets prinsipp-program om «den sosialistiske drøm om et samfunn der alle yter etter evne og får etter behov". Per Kleppe kommenterer dette i ei bok i 1990 og kaller ordningen et "ekstremt eksempel på resultatlikhet». Da var allerede safta begynt å renne ut av K/S-ordningene.
· · Under Ap's stadige forsøk gjennom 80-tallet på å endre et nullskattesystem, ble de uten unntak bombardert fra de samme krefter som sto partiet bi da ordningen ble innført. I fremste rekke sto rederinæringen, som verbalt gravla seg selv dersom ordningen ble endret. Uten skatteredusert risikokapital hadde norske redere framtida bak seg, dersom regelverket ble skjerpet. Nå ble det foretatt visse endringer, i det minste justeringer, men samtidig ble kontrollen med selskapsformen i praksis avskaffet. De siste dagene har likningsfunksjonærer tydeliggjort hvordan deres forsøk på samtidige inngrep mot K/S-utvekstene ble effektivt stoppet. Dermed bekreftes inntrykket av en politisk velsignet omgåelse av K/S-reglene, helt til Moland og Ditlev-Simonsen gikk i fella. Begge fikk sjokk, og begge var ute av stand til å forklare sin investering ut fra et ønske om å trygge norsk næringsliv med risikovillig kapital.
· · Da Moland og også Ditlev-Simonsens mest berømte, men langt fra eneste, investering ble foretatt, var K/S-modellen allerede sterkt foredlet. Fortsatt fantes det håpløse prosjekt på avisenes næringslivssider. De sikre prosjektene ble aldri avertert. I stedet ble de diskrè tilbudt i fora som var nye for Torstein Moland, men velkjent for Ditlev-Simonsen.
· · De solide prosjektene manglet risiko, men løste risikoen for å måtte betale skatt av stadig stigende inntekter i en norsk gullalder. Skattemyndighetene jaktet i stedet på fortvilte bedriftsledere som for å kunne betale sine ansatte lønn, spiste av skattetrekkskontoen. Det var de som i en slags nød unnlot å betale moms og derfor øyeblikkelig ble arrestert eller slått konkurs. De hadde verken midler eller kontakter til å benytte seg av fullt lovlig, og etter hvert også risikofrie investeringer for å slippe skatt. Deres brøde besto i å bryte regler så enkle at enhver likningsfunksjonær forsto dem, ikke K/S-regler så innfløkte at bare investorene skjønte mulighetene.
· · Finansminister Sigbjørn Johnsen holdt ikke bare sin hånd over Torstein Moland. Han holdt også hånd over Arbeiderpartiets skattepolitikk.
GRAFF TEGNER