Den norske kaffekosen

Det hender at debatten om det norske blir så fremmed og teoretisk at jeg får dundrende hodepine i forsøket på å følge med. Mot denslags har jeg to råd, enten ta et par Dispril, eller sette seg på danskeferja og gå i land et sted hvor det bastante har dårligere kår.
I går var det to år siden fakkelstafetten forut for OL på Lillehammer startet, og i dag er det årsdagen for den siste folkeavstemningen om EU-medlemskap. Begivenhetene har satt fart i debatten, men i iveren etter å se tilbake og bektrakte bør vi ikke overse det faktum at debatten er der - og vil bli forsterket av helt andre grunner enn store arrangementer og valg på norsk jord.
· · I Tostrupkjelleren, sentrum, Oslo 1, ble boka «Fakkelstafetten - en olympisk ouverture» presentert i går formiddag. Framme på podiet satt det et imponerende utvalg av sosialantropologer. De hadde fulgt fakkelen over fjord og fjell, fra sør til nord og til Lillehammer, har notater fra 2500 kulturarrangementer og er i besittelse av verdens største samling av ordførertaler på bånd. Boka er en del av forskningsprosjektet «OL-94» og kulturdimensjonen ved arrangementet.
- Hva fant vi så? spurte professor Arne Martin Klausen seg selv og svarte:
- Litt av hvert.
En slik øvelse kan være nødvendig fra tid til annen, for tidligere har andre lærde kulturforskere på klingende norsk fått seg til å si at det ikke finnes noe særlig norsk. Utsatt for denslags kan det være godt å ha Dispril'en. Det må trolig en meget høy utdannelse til for å teoretisere seg bort fra en følelse som jeg uten å nøle tør påstå de fleste nordmenn bærer på. Og på samme vis får jeg lyst til å sette meg på danskeferja i det øyeblikk det norske blir brukt som våpen til selvhevdelse, og til vern mot andre folk og folkeslag.
· · Det norske er altså ... ja, litt av hvert. Historie, tradisjon, men også nyskapning og kreativitet. Det viste arrangementene under fakkelstafetten. Det fantes ikke ett uttrykk, men tusen, og hvert sted insisterte på sin orginalitet og i summen av alt tøt det fram noe som kan kalles ... ja, norsk. Den nasjonale identifikasjonen ville ikke ha vært mulig uten det sterke lokale engasjementet, sikkert ofte næret av iver etter å slå nabobygda i ett og alt.
Forskerne fant blant annet at lokalt er kaffekokerne, organisasjonslivets slitere, like mye helter som idrettsstjernen eller den landskjente politikeren. Men sammen kan de utgjøre bygdas ansikt, og sammen har de en tilhørighet som i seg selv er så sterk at møteplassen kan romme både det kommersielle og det mer puritanske og autentiske.
Det er også her, på de tusener av møteplasser rundt om i det norske samfunnet, at de kulturelle motkreftene henter sin næring.
· · Boka om fakkelstafetten er populærvitenskapelig, på grensen til å være reportasjebok. Alle de 7500 som bar fakkelen finner sitt navn i den. Det burde sikre salget. Men samtidig synes denne formen riktig, for det gjenspeiler en veldig aktivitet som vi ikke øynet i Dagsrevyens kjedsommelige pliktløpsdekning. Det ble vist bilder fra nær sagt alle arrangementer, likevel var det som om det som skjedde ikke ble sett. Også det gjør en bok som dette nødvendig.