Frankrike er på randen av sammenbrudd. Alle sosiale kategorier streiker eller trekker på gata.

I fritt fall

PARIS (Dagbladet): Frankrike er for tida så sykt at to av verdens mest leste ukemagasiner, Time og The Economist, denne uka vier et helt bilag til symptomene. Begge ser tross alt en lysning bak alt det svarte og tåkelagte - i en europeisk skjebne - men det vil ta tid og kreve sine ofre. I mellomtida står nasjonen stille, som togene.
Selv uten å ha lest Time og The Economist kan tilstanden konstateres på nærmeste jernbanestasjon. Utover de tomme plattformene lyder en trøtt stemme i høyttaleren: redusert trafikk. Lite trafikk. Ingen trafikk.
Togene står stille, men folket går i gatene. Det er et annet fransk symptom. Når ingen ting går, og det ikke lenger finnes en opposisjon som kan kanalisere og uttrykke misnøyen, trekker folk på gata. Det har franskmennene gjort i to hundre år og vel så det. Revolusjoner har startet slik. Nå vil studenter, togførere, kvinner og funksjonærer ha jobber, mer å rutte med, bevare fri abort eller slåss for 37 års obligatorisk pensjonsinnbetaling i stedet for 40.
· · I tillegg til redselen for å betale mer eller beskattes ytterligere, er franskmennene i dag generelt utrygge. Det skyldes ikke bare sommerens og høstens attentater. Forstedene er snart på høyde med Los Angeles. Arbeidsledigheten og Le Pens Front National er de eneste som øker i omfang. De intellektuelle tviler, for ikke å si tier. Frankrike har mistet fotfestet, og franskmennene lider av akutt depresjon og lever på en sky av beroligende medikamenter.
· · Spesialistene har for lengst gitt opp å forklare hvorfor landet gikk av sporet, eller når. Økonomene mener en hel del om hvordan Frankrike har levd over evne i mange år, og aldri villet innse det før det nå ble livsnødvendig. Lånemulighetene er ikke evige, spesielt fordi franskmennene snart skal føye seg under Maastricht-kriteriene og den framtidige felles EU-valutaen. Det har lenge vært innlysende at det må stramme reformer til. Det gjelder ikke minst trygdekassen. Den går i år med et underskudd alene på mer enn 80 milliarder kroner. Det er den som er syk, og som statsminister Juppe nå har satt seg fore å helbrede. For første gang på mange år er det blitt lagt fram en plan for en grundig sanering av hele systemet. Det er ikke minst den det nå demonstreres mot. Lavt- eller middelslønte synes de har gitt nok allerede. Juppe har overhodet ikke lykkes hittil i å forklare hvorfor dette er livsnødvendig.
· · Reaksjonene på trygdekassereformen er bare ett, men et viktig, eksempel på den kløfta som er oppstått mellom regjeringen og folket etter bare et halvt år. At det kom en ny regjering, endret ingen ting. Den var til forveksling lik den forrige, bortsett fra at kvinnene hadde fått sparken (og skylda for at det gikk galt?).
· · Jacques Chirac later også til å ha mistet grepet. Én ting er hans utenrikspolitiske gestikulasjoner i kjølvannet av prøvesprengningene. Noe annet og like alvorlig på lengre sikt er hans manglende autoritet på hjemmebane. Han har grepet inn én gang og totalt endret kurs fra valgløfter til en mer realistisk innstrammingspolitikk. Ellers virker han fjern og arrogant. Time og The Economist tror likevel ikke han vil bli den i historien som velter Frankrike i grøfta, utenfor den nasjonale veien.
· · Hva som er Frankrikes nasjonale vei for øyeblikket, er ikke lett å se. Den er uten tvil mer europeisk enn nasjonal. Frankrike har en rekke fordeler. De er kanskje ikke så synlige akkurat i disse dager, med verdens hurtigste tog som står og gatene svarte av demonstranter. Frankrike later på mange måter til å svømme mot strømmen, uten å kunne se noen livbøye i nærmeste omkrets.
· · November 1995 er likevel ikke mai 1968. Den gangen ville studentene be om det umulige. I dag ber de om lys i auditoriene så de kan se notatene sine. Det vil nok ta sin tid før resten av Frankrike ser lys i tunnelen.