Godt skal vondt fordrive, mener EU og vil gi store bidrag for å drive islamismens fryktede ånd tilbake i krukka og samtidig stanse flommen av økonomiske flyktninger fra sør til nord.
Middelhavet var Mare Nostrum - romernes eget innlandshav - og Nord-Afrika en viktig del av Romerriket. På høyden av dets makt ble over fem hundre bysamfunn ved havets sørlige bredder administrert etter romersk rett. I disse tider er det betimelig å minne om at den kirkefader med kanskje tyngst innflytelse på vår sivilisasjon var berber fra det som i dag er Algerie. Det var som biskop der Augustin skrev sine «Bekjennelser», og 21 bøker seinere «De civitate dei» (Om Guds stat), som kom til å prege europeisk statsfilosofi i mange hundre år.
· · De siste år har Middelhavet vært delt av et usynlig piggtrådgjerde og et kanonbåt-diplomati som har til oppgave å stanse flommen av ulovlige innvandrere fra det fattige sør til det rike nord. Det var for å løse noen av de mest påtrengende problemene i denne forbindelse at de 15 EU-landene og 12 nasjoner fra Midtøsten og Nord-Afrika mandag satte hverandre stevne i Barcelona.
· · Mens EU sentralt har hatt sin oppmerksomhet rettet mot utvidelse i nord, og ikke minst i øst, har de sørlige landene i fellesskapet følt at de problemene de opplever som mest påtrengende, er blitt neglisjert. Riktignok er det inngått avtaler om sosialt og økonomisk samarbeid med Tunis, Marokko og Israel, men disse er for en stor del druknet i ad hoc-tiltak fra EU-landenes side om å bremse flyktningstrømmen og å kjempe mot at den blodige innbyrdeskrigen i Algerie skulle få smitteeffekt i Europa, først og fremst i Frankrike.
· · Målsettingen for det store fellesmøtet var klart før partene trådte sammen: Man vil opprette en felles EU-Middelhavs frihandelssone som skal tre i kraft innen 2010. EU-landene skal i mellomtida gi betydelig hjelp og lån til utbygging av infrastruktur og privat sektor, ikke minst for å oppmuntre den i hovedsak sterkt regulerte økonomien i de nordafrikanske landene.
· · Formålet var heller ikke ukjent: Økt frihandel og bistand vil styrke den politiske stabilitet og velstand i landene, styrke fredsprosessen i Midtøsten og hjelpe til å utvikle et flerpartisystem i områder hvor ettpartistater og allmektige regjeringer er normen. I det som fra i dag kalles Barcelona-erklæringen, forplikter underskriverne - som Marokko, Algerie, Tunis, Egypt, Jordan, Syria, Libanon, Israel, de palestinske selvstyrte områdene, Tyrkia, Kypros og Malta - seg til «å utvikle et lovregulert demokratisk styre» som garanterer menneske- og minoritetsrettigheter samt frihet til å mene, møtes, uttrykke seg, tenke og tro.
· · Man kan være fristet til å si: Jeg tror det ikke før jeg får se det, når det blir snakk om å innføre slike forhold for eksempel i Hafez al-Assads Syria (og Libanon), kong Hassans Marokko eller Hosni Mubaraks Egypt. Derfor dukket også Israels atompolitikk opp som et godt påskudd for innsigelser. Israel har aldri innrømmet at landet har et lager av de rundt 200 kjernefysiske stridshodene som utenlandsk ekspertise mener landet har, og har derfor heller aldri undertegnet ikke-spredningsavtalen. En mulig måte å gravlegge denne motsetningen på, er å utvide formuleringen til å omfatte alle masseødeleggelsesvåpen, slik at Israel kan godta også dette viktige punktet.
· · Israel står også sentralt i formuleringen om terrorisme, som deltakerne forplikter seg til å bekjempe. Syria nekter å godta en definisjon som inkluderer de Iran-støttede hizbollah-styrkene i Sør-Libanon, i denne formuleringen. De hevder dette er regulære styrker som er i sin fulle rett til å bekjempe staten Israel, så lenge ingen fredsavtale er inngått mellom Syria/Libanon og Israel.
· · Både olivengreina fra Israels nye utenriksminister Ehud Barak til sin syriske kollega Farouk al-Shara, og meldingen i går om hemmelige forhandlinger mellom de to landene, kan imidlertid tyde på at noe er på gang, også på dette fastlåste området. Så hvorfor ikke anlegge en optimistisk tone og tro på bedre tider - også for de sørlige bredder av Middelhavet?
