I dag skal statsråd Gudmund Hernes for andre gang dette semesteret snakke studenter og lærere på Statens Kunstakademi til rette.
Hvis du er av dem som ikke helt får fatt i hva striden på Statens Kunstakademi står om, er du i et stort og godt lag. Men de bisarre veier striden har tatt, er velkjente innenfor alle akademiske institusjoner: Den framstår som prinsipiell, men dreier seg også om personer. Lærestrid ikles gjerne faglige gevanter, og faglige motsetninger antar ofte personstrid. Å være meklingsmann mellom retningene, krever manns mot og en politikers sluhet.
Livet i akademiet handler ofte om konflikt om ideer, skoleretninger og miljøer. Og fra kunsthistorien vet vi at nye retninger alltid møtes med mistenksomhet og avvisning. Men ny erkjennelse i kunst og vitenskap forutsetter strid, det hører til naturtilstanden i academia. Derfor er det en befrielse å høre at det står til liv på kunstakademiet. Det er lenge siden noen har gått løs på våre samtidskunstneres bilder med øks.
· · Men et levende akademi må også lære seg til å leve med striden. Og for å kunne strides, må det være motsetninger. Her er det jeg får problemer med Statens Kunstakademi, for lærerne og studentene sier jo nei til mangfold, og ja til ensretting. Det er dette statsråd Gudmund Hernes og Stortinget har villet gripe inn for å hindre. Og de har vært rause: To professorater er opprettet for å sikre undervisning i alternative stilarter.
· · Slik opptrer den norske politikken motsatt av det politikken vanligvis gjør overfor kunsten. Regjering og Storting opptrer som garant for mangfold, ikke for ensretting, som det er så mange eksempler på i historien. Tidligere kirke- og undervisningsminister Einar Førde er tillagt utsagnet om at en kirkeminister bør være døv og blind i kirkelige lærespørsmål, og det ligger vel i forlengelsen av det resonnementet at en forskningsminister bør være døv og blind i vitenskapelige og kunstneriske lærespørsmål. Men han må kunne gjøre med kunstnerne som Førde gjorde med bispene: «Leie dei varleg inn i den politiske røyndomen.»
· · Kunstnere skal naturligvis ikke ta imot ordrer. Kunsten skal utfordre makten, det etablerte, det nedarvede, det tradisjonelle. Men det paradoksale i den striden som nå pågår, er jo at modernismen, som har hegemoni på akademiet og som skulle sprenge nytt land, opptrer konservativt. Det er som i politikken i dag: det radikale består i å gjeninnføre gamle, gode og velprøvde verdier.
· · Men det er et nederlag for akademiet når politikken må inn som mekler i en strid om ismer og retninger. Det er imidlertid heller intet nytt. Og da har det endt på forskjellig vis. Da den liberale teolog Johannes Ording ble utnevnt til professor av regjeringen Michelsen i 1905, marsjerte de bokstavtro gamle teologene ut og grunnla et fakultet for sin egen læreretning, Menighetsfakultetet. Men da regjeringen luftet tanken om å gjøre den tidligere utenriksminister Halvard Lange til professor i samtidshistorie i midten av 1960-åra, sa universitetet nei. NATO-tilhengeren Lange ble for tung å svelge for de NATO-skeptiske professorene i akademiet.
· · I norsk vitenskapshistorie finnes også et professorat som ble brukt direkte i den politiske strid. Det gjaldt den store venstrehistorikeren Ernst Sars, som i strid med det akademiske kollegium og den konservative regjering fikk et personlig professorat i historie av venstreflertallet på Stortinget. Det var et innslag i kampen mot embetsmannsstaten før 1884. Sars' historiske verker var et hovedarsenal for Venstre i striden for mer demokrati og mindre union med Sverige. Men det lå også et vitenskapssyn bak: Sars var påvirket av nye filosofiske og vitenskapelige retninger som Comtes positivisme og Darwins utviklingslære. Sars var radikal i sin politikk og rabulist i sin vitenskap. I dag oppretter helst politikerne statsstipender for forskere institusjonene ikke vil ha. Men noen ganger er det viktig at slike kommer innenfor akademiets murer.
· · Statsråd Hernes har det nok gøy når han tar ryggtak med kunstnerne i dag. Det appellerer til hans retoriske snille. Men den gamle professor har også sett med alvor på ensrettingen som truer innenfor et fag som ellers påberoper seg svimlende frihet. Den friheten kan bare takles gjennom mangfold og debatt. Angst for det som er annerledes, skaper intet. Fri debatt i academia er en seismograf for samfunnets liberalitet.
