Et stort oppslått innlegg av forfatteren Vigdis Hjorth i gårsdagens utgave av Aftenposten kan kort sammenfattes slik: Vigdis er lei av dagsaviskritikken. Vigdis synes alle dagsaviskritikere er udannede og dumme. Vigdis vil ha «kritikk i kvalifisert forstand», hun vil ha «noe nytt». Vigdis er trøtt. Derfor skravler hun i vei og gjentar den samme påstanden, spalte opp og spalte ned med nye ord, ord, ord.
· · Påfallende nok er det Dagbladets kritikere som får gjennomgå hardest, ikke kritikerne i den avisen hun griper ordet i. Linn Ullmann får et spark fordi hun tør å ha «tillit til sine egne forventninger». Øystein Rottem blir tatt fordi han har skrevet at han «følte seg så vel» under lesningen av en bok. Undertegnede får gjentatt at det var galt at han i 1992 anmeldte en bok av Ole Robert Sunde og tok opp et tema som seinere er blitt behandlet av mange: Er den eksperimenterende modernismen blitt sin egen klisjé og dermed kommet inn i en blindgate? Dette burde ikke undertegnede ha gjort, særlig fordi han «liker konvensjonelle kriminalromaner». Kjære Vigdis, hva slags debattnivå er dette?
· · Det er vel neppe tilfeldig at det nevnte oppstyret om Ole Robert Sunde også omfattet en debatt om tilgjengelighet i den akademiske litteraturkritikken, der undertegnedes motpart var Vigdis Hjorths medforfatter Arild Linneberg. De to har som kjent publisert en sterkt oppreklamert nøkkelroman, «Ubehaget i kulturen», som har fått en sørgelig skjebne hos kritikerne. Men den er da blitt sendt ut til kvalifiserte folk. Her i Dagbladet ble den anmeldt av mediaprofessor og verdenslitteraturhistoriker Helge Rønning, over to helsider. Selv om Rønning vendte tommelen ned for boka, ble den vurdert på en høyst ukonvensjonell måte. Problemet er at boka er forrykende kjedelig skrevet, så kjedelig at selv vi som etter sigende skal være portrettert i den, sovner mens vi leser. Den erfarne litteraturkritikeren Yngvar Ustvedt påpekte i VG at han ikke engang kjente igjen navngitte personer som han jobber med til daglig.
· · Er det dette som er problemet, Vigdis? Du kan da umulig mene det du skriver ellers. Hvor er alle 25-åringene fra «avisenes featureavdelinger» som har «arvet en forfatterforakt av sine lærere»? Hvor er alle «pirrende» bokanmeldelser fra «de freidige, frekke, de hardtslående» anmelderne? Hvem er det som markedsfører den holdning at litteraturen «skal gjøre samfunnslivet rikere, gi mennesker mer kunnskap, gode holdninger osv.»? Øystein Rottem? Linn Ullmann? Karsten Alnæs? Brikt Jensen? Finn Skårderud? Anne Holt? Terje Holtet Larsen? Tove Nilsen? Jan Jakob Tønseth? «Det er jo kunst vi holder på med, forsøker å holde på med,» roper Vigdis. Vi slabbedasker i avisene er klar over dette. Vi vet også at det vi har å fare med, er vår leseerfaring og vår vurderingssans - som alltid har vært, fortsatt er og alltid kommer til å forbli: subjektiv. Denne subjektiviteten gjør oss mer lidenskapelige og utsatte enn Vigdis forstår.
· · Ifølge Vigdis synes vi i avisene at litteratur er så kjedelig at forfatterne ikke blir «intervjuet om sin bok, men om sitt samlivsbrudd». Hva med det motsatte? Aldri har jeg sett noen mennesker tilpasse seg kjendisjournalistikkens premisser kvikkere enn Hjorth & Linneberg under høstens boklansering. I f.eks. Dagbladet forsøkte journalisten tappert å snakke om forfatterparets skriverier. Men Vigdis visste råd. Hun understreket sitt poeng overfor avisens fotograf; idet hun lot seg avbilde med neven solid plassert i skrittet på sin kjære Arild. PR-messig godt tenkt, og perfekt utført.
Dagens kronikk: «Rasisme i rødt, hvitt og blått». Av Stein Lillevolden.
