Alliansen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i Oslo er sakenes seier over ideologien. De politiske partienes betydning er dermed ytterligere redusert.
Det er ikke noe oppsiktsvekkende i den tilsynelatende vanhellige alliansen i Oslo bystyre. Snarere er det en bekreftelse på blant annet partileder Thorbjørn Jaglands spådommer om de politiske partiers reduserte betydning.
Nå er det ikke vanskelig å finne belegg for at Fremskrittspartiet i Oslo brøt sine løfter før kommunevalget så det smalt. Så seint som i juni tok for eksempel politikeren og forretningsmannen Henning Holstad et kraftig oppgjør med velgere som fryktet for Fremskrittspartiets borgerlige integritet.
- En stemme til Frp er derfor hittil det beste alternativ for en velger som ønsker Rune Gerhardsen ut av byrådsstolen, skrev han i en artikkel hvor han listet opp «fakta» om Frp.
Holstad endte til slutt på Rune Gerhardsens fang. Sammen ler de mot forvirrede velgere.
· · Sakene har erstattet ideologien. Politikkens kontinuerlig utvikling illustreres gjennom budsjett- og byrådssamarbeidet.
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har i Oslo funnet hverandre langs en politisk akse med forankring i en mulig politisk majoritet, slik den tidligere er uttrykt gjennom politiske meningsmålinger. Store deler av Oslos borgere, særlig de som stemte Frp og Ap, har gitt klart uttrykk for en målsetting som oppsummeres best på denne måte:
- Flere sjuke og færre svarte.
Det danner grunnlaget for alliansen.
· · Historisk sett skjedde noe liknende ved stortingsvalget i 1993. Vi opplevde et brakvalg for Senterpartiet i Oslo-bydeler hvor hele det landbrukspolitiske innholdet får plass i en Selvaag-blomsterkasse. Det var EU-saken velgerne stemte på, ikke først og fremst Senterpartiet.
· · Ekteskapet mellom Frp og Ap startet som en slags forlovelse lenge før valgdagen. På Godlia i Oslo satt kjente rasister i politiske møter med mennesker som noen uker etter kunne ta sete i Oslo bystyre. Rune Gerhardsens reaksjon på Godlia-sjokket var en talende utydelighet.
· · På slakk, meget slakk line balanserte han sitt eget sosialdemokratiske menneskesyn nært inntil en ideologi fjernt fra humanismen. For de som bare leste utdrag av hans uttalelser om fremmedfrykt - mange Frp-velgere gjorde antakelig det - kunne det se ut som han mistet fotfestet. Lest i sammenheng gjorde han det ikke. Han skapte bare tilstrekkelig uklarhet til å bli politisk spiselig både hos Frp og blant de Ap-velgerne som deler Frp's syn på innvandrere og flyktninger.
· · Valgplakatene som viste Gerhardsen ved statsministerens side skapte samtidig den nødvendige ideologiske forankring.
Etter valget gjensto bare de sjuke. Parret med en konsekvent understreking av Fremskrittspartiet som både konstruktivt og fornuftig, ble inntil nå ukjente helsemillioner tryllet ut av lufta. Med disse på plass var det mulig å undertegne nok en historisk Oslo-avtale.
· · Sakene vant over ideologien. Partienes betydning ble ytterligere redusert, og Rune Gerhardsen kan ha fått mandat til å lede byrådet i Oslo for en mye lengre periode enn de fleste trodde var mulig.
· · Til gjengjeld kan situasjonen for Høyre fortone seg verre enn noen gang. Jan Petersen meldte seg ut av den politiske tjenesten i hovedstaden. Han overlot til partifellene i Oslo å slå seg selv til blods. De såkalte opprørene i Oslo Høyre trodde de hadde innkassert en seier da de tvang Michael Tetzschner ut av bystyresalen og inn på BI. Nå forsøker de forsyne meg å bruke budsjettavtalen som et belegg for at de hadde rett. Sannheten er jo at Høyre helt til det siste manglet de politiske sakene som kunne forene Frp og Høyre. Opprørerne sitter nå som før opprøret, milevidt fra politisk makt.
· · Men nederlaget i Oslo kan samtidig være Høyres mulighet til å komme på banen. Med et Fremskrittsparti som regjerer byen sammen med Arbeiderpartiet er det i det minste god plass på den politiske høyresiden. Et åpent spørsmål er likevel om det er god nok plass til hele Høyre.
