Noen mener at aktmaleriet forsvant med modernismens innmarsj i billedkunsten. Det er snarere slik at den kvinnelige modellen fikk andre roller i denne perioden, og ble brukt som metafor for en ny nærhet mellom kroppen og verden.
· · Professor Gudrun Inboden fra Stuttgart tok opp dette temaet under et seminar i Museet for samtidskunst forleden, og knyttet det samtidig til den aktuelle tyske utstillingen «Eros & Logos». Kunsthistorikeren trakk de lange linjene fra renessansemaleren Albrecht Dürer til metakunstneren Marcel Duchamp i vårt århundre. Dürer styrte sitt blikk gjennom en apparatur med målestav og rutenett som skapte avstand til modellen. Hun framstår ifølge Inboden som et studieobjekt med senket blikk som kan «leses» av et øye under tankens kontroll, og filtreres til et sterilisert syn uten sanselighet.
· · Da den franske realisten Courbet malte sitt store atelierbilde på midten av 1800-tallet, gjorde han aktmodellen til en som blir sett og samtidig en likeverdig som ser. Sansing og tenking går over i hverandre, og det samme gjelder i enda sterkere grad Picasso, som også lot det erotiske åpne seg uforstilt i modellens blikk. Hos den amerikanske maleren Willem de Kooning er ikke den sanselige kroppen lenger målbar, og overgår i erotisk ladete erupsjoner av farge. Franskmannen Yves Klein instruerte sine modeller til å kopiere sine malingvåte kropper i et sensuelt møte med lerretet, mens Duchamps siste installasjonsverk leder publikums blikk mot modellens ekstase.
· · I Cindy Shermans iscenesatte foto fra 80- og 90-åra - som ble behandlet av Zürich-professoren Elisabeth Bronfen på samme seminar - er derimot kunstneren både instruktør og modell. Denne dobbelte funksjonen foran og bak kamera gir USA-kunstneren muligheter til å spille ut stereotype kvinneroller, skapt av menn, medier og i særdeleshet Hollywood-filmen. I en serie «Film Stills» agerer Sherman som i en maskerade over filmens kvinnelige typetegning fra 50-tallet, og poserer i skiftende roller fra sekretær til hverdagshelt og vamp.
· · Det handler om å imitere kjønnsmessige stereotypier, som hun selv gjennomskuer og framkaller avstand til ved å tilegne seg stadig skiftende karakterer. I dette ligger ikke bare en allment uttrykt misnøye med kulturbestemte mønstre for feminin framferd, men også en bevisst manipulering av mannens forventninger til et kvinnelig subjekt. Shermans flyktige forflytninger i Hollywood-stereotypienes landskap gjør det også umulig å definere hennes identitet på mannssamfunnets premisser.
· · I seinere år har Sherman gått bak filmbildenes kosmetiske fasader, og trekker tilskueren inn i en atmosfære av fragmenterte kropper og monstrøse proteser. Det feminine legemet forvandles fra intakt fetisj til slagmark for fysisk og psykisk nedbrytning, eller erstattes av kunstige modeller. Sherman beveger seg billedmessig inn i en hysterisk tilstand, der mørke instinkter og destruktive drag kanaliseres som en konsekvens av indre spenninger og kulturell undertrykking.
· · Det er fotografier fjernt Dürers klassisk korrekte tegning av kroppen, men scenen forteller fortsatt om kvinnens posisjon i en mannsdominert verden.
