Av HALVOR ELVIK
Uka åpnet med at Clinton holdt tale til nasjonen på alle kanaler. Sist han forsøkte det, ville ikke selskapene sende, bare nyhetsdekke. Og nå på mandag avsto republikanerne fra å be om like mye TV-tid. Dermed sto ingen republikaner fram og motsa presidenten straks han var ferdig med sin appell om forståelse for og støtte til USAs militære engasjement i Bosnia.
Alle var enige om at presidenten holdt en god tale.
Dagen etter dro Clinton og hans rådgivere opp til Kongressen. Det er også en stor mediebegivenhet hver gang det skjer. Vanligvis går turen den andre veien. Om kvelden gikk presidenten om bord i Air Force One på tur til Europa der han høstet ære for sitt bidrag til avtalen i Irland. Synlig lykkelig tente han julegrana i Belfast på torsdag, og vandret gjennom byen med to barn som guider.
Det er ingenting som skaffer presidenten mer positiv TV-dekning enn en godt planlagt reise i utlandet med et helt fly fullt av pressefolk og TV-kameraer fløyet inn i forkant av hver ny landing. Triumfer i utlandet betyr imidlertid lite når den amerikanske velgeren skal av gårde for å dra i håndtaket på stemmemaskinen. Lommeboka betyr alt, og her har Clinton sjansen til å komme hjem til de avsluttende forhandlingene om et budsjettkompromiss der han framstår som forsvareren av nettopp de statlige ordningene som middelklassen i USA vil ha. Motstanderne er de som vil fjerne disse ordningene, men som måtte gi seg litt.
I de snart tre årene han har sittet i Det hvite hus har Clinton vært alt fra tullebukk til horebukk, og bare glimtvis en leder med status og verdighet. Men storslagne bilder på TV av Clinton som vert for undertegning av fredsavtaler og som taler i andres parlamenter, bidrar til å formidle ham som Presidenten.
Riktignok må presidentparet slite med etterforskningen av Whitewater-komplekset, som ikke er særlig opphevet. Men også her hadde han flaks i uka som gikk. Samtidig som en etterforsker sto fram og oppfordret Kongressen til å spørre presidentparet direkte om hva de egentlig kjente til av korrupsjon og regelbrudd i Arkansas, offentliggjorde den statlige valgkommisjonen et knusende materiale som rammet høyre-revolusjonens leder, Newt Gingrich. Valgkommisjonen hevder at støttekomiteen for Gingrich brukte store pengemidler ulovlig i 1990-valget, der Gingrich bare vant med vel 900 stemmer over sin demokratiske motstander. «Totalt falskt, og helt feil,» svarer Gingrich, slik Clinton gjør i Whitewater, men dermed er begge blitt litt «grå».
Publisiteten omkring disse to politikerne er snudd helt på hodet sammenliknet med situasjonen for tolv måneder siden. I øyeblikket får presidenten den positive oppmerksomheten, og Gingrich den negative. Det siste går også ut over senator og presidentkandidat Bob Dole, som sliter tungt med å være ansvarlig, moderat kandidat i midten i skyggen av fyrverkeriet Gingrich. I snart ett år har Dole vært republikanernes ledende presidentkandidat, og han vinner når han må, slik som nylig i partimønstringen i Florida. Men han vinner ikke nok. Han er sårbar både til høyre og til venstre og kan komme til å lide under dette i primærvalget i New Hampshire den første uka i februar.
· · Det er likevel mest sannsynlig at valget i 96 vil stå mellom Dole og Clinton. Og da vinner Clinton? Det er langt fra sikkert. Han kan for lengst ha ramlet ned fra pidestallen på grunn av en katastrofe i Bosnia, eller noe annet, og da har alle glemt hvordan han framsto i høst. Men akkurat nå er Bill Clinton den største gjenkomsten siden Lasarus.
